tirsdag 27. august 2019

Når politikerne abdiserer



Innlegg på NRK Ytring og i Trønderavisa 16/8


Googles tomt utenfor SkienSkogeier Leopold Løvenskiold er en lykkelig mann, leser vi, etter at datagiganten Google har kjøpt nesten 2000 mål av hans eiendom i Skien. Det er til å forstå, sjøl om det er smått utrolig at en av Norges største skogeiere skulle ha behov for enda mere penger. At politikere over hele fjøla bejubler kjøpet, er derimot ikke til å forstå. Det er bare trist.

– En fantastisk nyhet. Dette er det største som har skjedd i min tid, sier Ap-ordfører Hedda Foss Five i Skien.

- Dette er gode nyheter for Telemark og Norge, kan næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) fortelle. Og Digitaliseringsminister Nikolai Astrup (H) følger opp;

- Norge har alle forutsetninger for å bli en ledende datasenternasjon i Europa. Rikelig tilgang på fornybar energi, god infrastruktur, redusert elavgift og fjerning av maskinskatten gir et godt utgangspunkt for at Norge skal tiltrekke seg flere investeringer i datasentre.

Dette sier de altså bare dager etter at FN gjennom sin klimarapport ga de samme politikerne kraftig juling for manglende klimaambisjoner, etter en rekordvarm hetebølge over Europa, og etter at over ti milliarder tonn is smeltet på Grønland på én dag.

Nå vil politikerne la Google, som er den største aktøren i det digitale annonsemarkedet i Norge, men som knapt betaler skatt til landet og som i stedet kanaliserer overskuddet til skatteparadiset Bermuda, rasere 2000 mål med skog i Norge, samtidig som de har fått lovnad på all mulig infrastruktur og miljøvennlig kraft som de bare vil ha.

Det er ikke lett å få ut informasjon fra informasjonsgiganten Google, men fra før kjenner vi til at selskapet allerede har gjort avtaler om kjøp av store mengder energi basert på norsk vindkraft. Hvor mange norske arbeidsplasser en eventuell etablering i Skien vil kunne bidra til, og hvilke arbeidsplasser det i tilfelle vil være snakk om, er ganske i det blå.

Det som er på det rene er at området i Skien kan gi plass til et datasenter som større enn noe datasenter som finnes i Europa i dag. Og her er det snakk om kraftkrevende industri. Da Statnett i fjor kartla det samla omfanget av forespørsler om nettkapasitet knytta til planlagte datasentre i Norge, ble det lagt til grunn et strømforbruk tilsvarende nesten halvparten av det årlige strømforbruket i Norge. Da forstår vi at det vil komme krav om mer energi og dermed mer nedbygging av norsk natur.

Det kan sikkert sies mye bra om Google og deres virksomhet, men samfunnsnytten av å fylle store areal med datamaskiner og bruke verdifulle energiressurser i form av ren, fornybar vind- og vannkraft for å drive disse, bare for å gi oss bedre plass i «skyen» for våre mer og mindre unyttige digitale aktiviteter, og for at vi skal bli pådytta enda flere unyttige annonser, er absolutt diskutabel. Det samme kan sies om etablering av datasentre for utvinning av kryptovaluta, som flere kommuner ser ut til å være svært interessert i.

I disse valgtider er det mange som forventer at våre politikere skal lede an på vegen mot en bedre verden og ei trygg framtid, og i det miste forsøke å gi oss løsninger for hvordan vi som nasjon skal husholdere med naturen og energien vår til beste for miljøet og klimaet. I stedet velger de samme politikerne å abdisere, og lar seg blinde av internasjonale gigantselskaper som vil etablere seg på norsk jord, for ikke å si skog, uten tanke på hva det egentlig er vi vil med våre naturressurser.

Da er det ikke mye håp verken for klimaet eller miljøet, verken i Norge eller i verden.

Se kronikk på NRK Ytring

onsdag 3. juli 2019

Takk til Strøksnes

Juni 2019
Leserinnlegg i ukeavisa Dag og tid i forbindelse med en debatt om Israel.

Eg er mellom dei som finn glede i å lesa gode lesarinnlegg. Her finn eg ofte det mest interessante stoffet i avisene. Av og til er det og slik at eg tenker at eg skulle ha takka forfattaren for eit godt innlegg, men når kvardagen kjem så blir det glømt.

Mellom anna har eg tenkt at eg skulle ha takka Morten Strøksnes for hans gode innlegg i samband med artikkelserien frå Israel her i bladet. For at han har tatt på seg det arbeidet og den belastninga det er å gå i rette med påstandane og haldningane som kjem fram i artikkelserien til Geir Olav Jørgensen.

Men det har ikkje blitt noko av. Ikkje før no. No ser eg at Strøksnes får pepper frå Dag og Tids redaktør. Som gammal journalist tykkjer eg det er pinleg, all den tid innlegga frå Strøksnes har vore trygt innafor det saklege og basert på dokumenterbare fakta. Hard i klypa er han, men så er denne konflikten heller ikkje nokon søndagsskole. Når så kona til forfattaren av artikkelserien får sleppe til med usaklege åtak på Strøksnes, er det på tide å «skride til tastaturet».

No trur eg Strøksnes sjølv er i stand til å svare for seg, men eg er ikkje så sikker på at han orkar å ta ein debatt på dei premissa som Sarah Jørgensen legg opp til. I motsetnad til ektemannen, som i sine svar til Strøksnes har vore rimeleg sakleg og mottakeleg for kritikk, nyttar ho sin posisjon som etterkomar etter Holocaust-overlevande til å legge tankar og meiningar i munnen, eller rettare, i penna til Strøksnes, som han slett ikkje har ytra. I staden for å freiste å imøtegå Strøksnes med fakta og sakleg argumentasjon, kjem ho med urimelege påstandar om kva han tenker og ikkje tenker.

Så vidt eg kan sjå har Strøksnes ikkje gjort anna enn å peke på feil og manglar i Jørgensens artiklar. For det kan ikkje vera slik at sjølv om artiklane handlar om menneska og deira tankar og haldningar, så er det ikkje så nøye med fakta, i sær om dette er fakta som er heilt grunnleggande for å forstå historia, i dette tilfellet historia til staten Israel. Forstår eg Sarah Jørgensen rett meiner ho at «fleire tiår gamle fakta som ingen kan gjere nok med» ikkje er noko å bry lesarane med?

Det er ikkje noko vettug menneske i Norge, eller i verda for den del, som ikkje krympar seg i skam over den uhyrlege lagnaden til Holocaust-ofra, som for det meste var jødar. Derfor er det så vanskeleg å forstå at dei som kallar seg jødar i dag ikkje er i stand til å sjå at måten staten Israel ter seg på, no og heilt sia FN med «gudfar» Trygve Lie i spissen gjekk med på å opprette staten, er sterkt kritikkverdig, spesielt i høve til innbyggarane i landet dei kom til. Dette er historiske fakta det ikkje er råd å komme utanom om ein ønsker det aldri så mykje. Innlegga frå Strøksnes har bidratt til å kaste ei strime av lys over denne historia som enkelte ønsker å trekke eit slør over.

mandag 29. april 2019

Universitetsstriden – en varslet katastrofe

Googles tomt utenfor Skien

Leserinnlegg i Trønder-Avisa 29/4 2019


Reaksjonene er kraftige i Nord-Trøndelag etter at rektor Hanne Solheim Hansen ved Nord universitetet har foreslått å legge ned flere studiesteder for å spare penger. Pengene skal i stedet brukes på mer forskning og bedre kvalitet i undervisninga, heter det. Reaksjonene er om mulig enda kraftigere i Nordland. Ordet katastrofe er allerede tatt i bruk.

Jeg kan ikke forstå annet enn at dette i tilfelle må være en lenge varslet katastrofe. Folk som har bedre innsikt i dette enn meg, har advart mot nettopp denne situasjonen; at dersom man skal oppgradere fra Høgskole til Universitet så vil det koste penger, hvis ikke må det gå ut over strukturen, m.a.o. antall studiesteder/avdelinger (eller campus, som det nå heter om man skal være tilstrekkelig internasjonalt orientert).

Protestene strekker seg tilsynelatende over hele det politiske spekteret, noe som er ganske interessant. For sjøl om det framstår som temmelig uklart hvem som har drevet fram ideen om de nye desentraliserte (?) universitetene, så er det klart at det ligger politiske beslutninger bak. For Nord universitet sin del skjedde det ved Kongelig resolusjon i 2015, altså ei regjeringsbeslutning (i dette tilfellet Regjeringa Solberg).

I lys av dette er det klart at rektor ved det nye Nord universitet bare leverer på sitt samfunnsoppdrag når hun insisterer på å utdanne forskere og kandidater av høy kvalitet, slik også det nasjonale organet for kvalitet i utdanningen (NOKUT) krever. Det er klart at dette kravet vil måtte være høyere enn om det fortsatt hadde vært snakk om en høgskole.

Spørsmålet blir derfor; trenger vi et universitet i Nord-Trøndelag. Etter min mening, nei. Det vi trenger er utdanningsinstitusjoner som er i stand til å levere utdanning etter de kravene det offentlige og næringslivet i regionen har behov for, det vil si fagfolk med god yrkesutdanning, omtrent slik høgskolene leverte før «katastrofen» inntraff.

I et lite land som Norge med fem millioner innbyggere kan vi ikke legge lista så høgt at vi skal ha universitet «rundt hver sving». Vi burde klart oss meget godt med de fem-seks universitetene vi har hatt inntil nylig, med NTNU som det nærmeste for vårt vedkommende. Det ligger til alt overmål i det som nå må kalles vårt eget fylke.

Situasjonen ved våre universiteter er dessuten slik at lista legges så høgt at vi må ta inn forskere og studenter fra utlandet for å fylle kompetansekravene. I øyeblikket er hver fjerde forsker ved norske universitet utenlandske statsborgere. Ved NTNU er det så mange som hver tredje. En av tre doktorgradsstipendiater er også utenlandske. Samtidig vet vi at en større og større del av undervisninga ved universitetene foregår på engelsk. Til og med på Campus (?) Steinkjer foregår nå undervisninga ved helt vanlige fagutdanninger helt og holdent på engelsk.

Hvorfor det må være slik fatter ikke jeg, men det er rimelig å anta at det har en sammenheng med at mange elever og lærere ikke behersker norsk, og at mye av pensumlitteraturen heller ikke foreligger på norsk. At dette i sin tur er med å disfavorisere norske elever, hvis fremste fortrinn egentlig skulle være nettopp språket, trenger en ikke spekulere på. Spørsmålet det hele koker ned til blir da; skal vi utdanne flere forskere, doktorer og professorer, delvis fra utlandet, eller trenger vi flere sjukepleiere, lærere og fagarbeidere. Er det den første kategorien vi trenger flere av er svaret; kjør på med større bevilgninger. Er det den andre, må svaret bli; rykk fram til start og gå tilbake til den gamle høgskolestrukturen.

lørdag 22. desember 2018

Uetisk EØS-argumentasjon

Leserinnlegg i Namdalsvisa - desember 2018

Namdalsavisas redaktør – som jeg må gå ut fra er den som skriver avisas ledere – er igjen frampå med sin aldri hvilende EU/EØS-iver. Denne gangen bruker han Sylvi Listhaug som kronargument for ikke å røre EØS-avtalen, antagelig i en forhåpning om at noen av de namdalingene som ikke liker EØS-avtalen kanskje heller ikke liker Listhaug. Dermed må de forstå at de i alle fall ikke må gjøre som hun ønsker; å reforhandle EØS-avtalen. 

Jeg har stilt spørsmålet før fra denne plassen og kan gjerne gjenta det; Hva er det NA-redaktøren er redd for? At vi namdalinger skal tenke sjøl? At vi kanskje skal få en bedre EØS-avtale enn den vi allerede har? Hvorfor denne panegyriske hyllesten til EU/EØS og de stadige forsøkene på å banke inn i oss at vi ikke må røre EØS-avalen?

Redaktøren er sjølsagt klar over at svært mange, både i Namdalen og ellers i landet, er sterkt tvilende til EØS-avtalen slik den fungerer. For ikke å snakke om holdninga til EU. Jeg synes derfor det rett og slett er en hån mot leserne når redaktøren gjennom sine ledere opptrer slik han gjør. Å mene noe om, og til og med argumentere for både EU og EØS er sjølsagt greit, men å bruke lederen som en talerstol til hele tida å framsette mer og mindre udokumenterte påstander om EU og EØS sine fortreffeligheter, stikk i strid med hva som er grunnholdninga blant leserne, er etter min mening uetisk.

Så hva kan jeg som leser gjøre med det? Jo, ta i bruk det eneste virkemidlet leseren egentlig har og som redaktøren kanskje forstår; å si opp abonnementet. Det er hermed gjort.

PS: Dersom NA-redaktøren en gang skulle komme til sans og samling og innta en mer nøktern holdning til EU/EØS, vil jeg sette pris på å bli gjort oppmerksom på det, slik at jeg kanskje kan vurdere å gjenoppta abonnementet.   

Dag Hallvard Ystgaard

onsdag 5. desember 2018

Meningsbæring satt på hodet

Brev til Nationen - desember 2018                                       

Hei

Jeg fikk nylig ei hyggelig melding fra Nationen om at jeg i tre uker framover skal få avisa tilsendt gratis og uforpliktende. Jeg er blant de som fortsatt synes det er best med avis på papir og såg fram til å se hva Nationen har å by på for tida.

Det første nummeret jeg fikk tilsendt fikk meg imidlertid på andre tanker. Her står det at avisa har lansert debattarenaen "motkultur" med ti nye "meningsbærere" fra hele landet, som en slags motmakt mot maktkonsentrasjon, blant annet i hovedstaden.  Alt vel så langt. Jeg liker debatt. Men så ser jeg at en av meningsbærerne bokstavelig talt bærer sin mening på hodet, i form av en hijab!  Det er ikke greit for meg.

Det signaliserer slik jeg ser det at denne personen henter sine meninger fra et helt annet sted enn inni sitt eget hode, fra noen som befinner seg helt utenom både samfunnet og den virkeligheten vi alle befinner oss i, enten det nå er på landet eller i byen. En slik person kan jeg ikke ha tillit til.

Så kan du si at det er bedre at vi får vite hvor vedkommende henter sine ideer fra enn at vi ikke får vite det? Nei, det er ikke det. For samtidig som vi får servert tanker og meninger som vi ikke helt vet hvor kommer fra, så vet vi helt sikkert at målet er å påvirke, påvirke oss som lesere til å tro på noe som er debatten og meningsbæringen uvedkommende.

Misjonering kalles slik virksomhet på norsk, enten den nå foregår med ord eller med annen type kommunikasjon. Dette er noe vi til nå har vært forskånet for i det norske ordskiftet og som Nationen etter min mening  burde holde seg for god til å bidra til på redaksjonell plass.

En slik meningsbæring ønsker jeg ikke å bli utsatt for og må derfor be om at Nationen stopper abonnementet, om det er aldri så mye gratis og uforpliktende.

mvh

Dag Hallvard Ystgaard
7900 Rørvik

fredag 4. mai 2018

Omskjæring eller religionsfrihet?

Innlegg i Adressavisa 2/5 2018


Forrige fredags gjestekommentar - "SV forbyr jødisk liv" - er et eksempel på hva en kan forvente å finne i et leserinnlegg, men ikke i en kommentar. Her har forfatteren tydeligvis en agenda, men mangler saklig argumentasjon.

Det er vedtaket i SVs landsstyre nylig om å forby omskjæring av guttebarn som har falt Adressas kommentator tungt for brystet. Så tungt at han titulerer seg som "Tidligere SV-politiker".
Her sauser kommentatoren omskjæring av guttebarn og slakting av reinsdyr sammen med religionsfrihet og minoriteters rett til å utøve sin kultur. Forstår jeg han rett mener han i fullt alvor at "venstresida" ved å forby omskjæring "tillater at staten begår overgrep mot både enkeltindivider og sårbare minoriteter". Ja, atpåtil at "humanismen forlater sosialismen"!

Det er da jeg må spørre; finnes det noe mer inhumant enn å skjære i små barn? Er det ikke snart på tide at de som holder seg med slikt som religion innser at det er religionen det er noe feil med og ikke barna?

Å komme på kant med "sitt" parti kan ha så mange årsaker og kan skje både politikere og velgere. Men å misbruke kommentatorrollen til å framføre usakligheter, virker ikke særlig tillitskapende for oss som lesere.

tirsdag 11. juli 2017

Felix har to pappaer?

Innlegg sendt til info@nrk.no

For en “gammel” journalist, som - i likhet med mange andre - har NRK som hovedinformasjonskilde, var det en nedtur å høre NRK Ekko 10/7 der innslaget “Felix har to pappaer” serveres, uten i det hele tatt å problematisere det faktum at Felix må vokse opp uten kjennskap til halvparten av sitt biologiske opphav, nemlig en mor/mamma. Tvert imot går det fram at mor-/mammarollen konsekvent blir omgått ved å ta i bruk begrepet “eggdonor”. Om hennes identitet i det hele tatt er kjent, går ikke fram av reportasjen. For skikkelig å skape forvirring i lille Felix sitt hode blir de to mennene i parforholdet omtalt som “far” og “pappa”. Vi får bare håpe Felix etter hvert finner ut av hvem som er “sæddonor”.

Jeg skal ikke påstå at det var bedre før, men jeg synes det litt for ofte - også i NRK - hoppes for lett over opplysningsrollen, der viktige og klargjørende fakta utelates, kanskje til fordel for det kjappe og enkle. Ofte føler jeg at jeg blir sittende igjen med flere spørsmål enn svar etter en reportasje. Det er slikt som svekker tilliten til NRK, og det synes jeg jo er dumt. Det er greit nok at Ekko vil presentere to menn som bor sammen og som vil ha barn. Det vet vi skjer. Men det må ikke presenteres utelukkende som en solskinnshistorie. Det er en tredje person med i bildet her, en som er viktigere enn alle de andre, men som ikke kan uttale seg. Det vet vi også, og det kan aldri forties.