torsdag 28. mai 2020

Nok anglo-pop i Trønderradioen

Innlegg i Trønder-Avisa 26/5 2020
 
Bjørn Ludvig Bergsmos hjertesukk i TA over manglende debattkultur i NRK Trøndelag gir meg anledning til å følge opp med mitt hjertesukk, som jeg har båret på i mange år, nemlig Trønderradioens, og for så vidt også NRKs, hyppige bruk av det jeg vil kalle anglo-amerikansk listepop til å fylle sendingene.

Årsaken til at jeg har vegret meg er sjølsagt at jeg innser at verken jeg eller andre (som for eksempel Bergsmo) har noen som helst påvirkningskraft i dette tilfellet. «Goddagmann – økseskaft»-svaret fra P1-sjefen og distriktsredaktøren gjør det da også helt klart; de har ikke til hensikt å endre på noe som helst, enten det gjelder etikk eller musikk.

Likevel, som pasjonert, og etter hvert også pensjonert, radiolytter med NRK som fremste informasjonskanal, har jeg et inderlig ønske om å få servert relevant nytt også fra Trøndelag. Men det nytter bare ikke. Hver gang jeg skrur over for å høre på NRK Trøndelag så kommer det først noen ord om ”det rikholdige programmet i dagens sending…”, etterfulgt av;  ”… men først  litt musikk”. Og da er det ikke trøndersk eller norsk musikk det er snakk om, men altså anglo-amerikansk listepop.

Hvorfor må det på død og liv spilles listepop i en vanlig distriktssending fra NRK? Jeg tror jeg vet svaret; NRK Trøndelag har for mye sendetid i forhold til ressurser til programskaping. Og så vet vi jo at valg av utfyllingsmusikk gjøres av en datamaskin på vegne av alle NRKs distriktskontor - såkalt formatering. Resultatet er gitt; jeg slår av radioen, eller skrur tilbake på P2. Og så er jo alltid NRK Klassisk eller en annen musikkanal der som en nødløsning. Jeg har ikke noe ønske om - eller behov for - å bli formatert etter P1s musikksmak.

Jeg godtar at det ”i gamle dager” - det vil si før cd-spiller, mp3, ipod og diverse - var et visst behov for å gi lytterne musikk av ymse slag gjennom eteren. Slik er det ikke lenger. De aller fleste kan spille akkurat den musikken de vil, akkurat når de vil. Den er stort sett tilgjengelig på en eller annen "plattform". Da er det litt underlig at Trønderradioen - av alle - skal tvinge "anglo-pop" på sine lyttere?

Se innlegget i TA her

onsdag 15. april 2020

Korona-svar til Norsk Journalistlag

Hei.

Jeg har mottatt denne oppfordringen fra NJ om å takke publikum for tilliten. Som pensjonist er jeg ikke lenger aktiv i journalistikken, men ser at det kan være god grunn til å takke for solidaritet og tillit i den situasjonen vi er i.

Men så ser jeg videre at denne takken skal formidles via Facebook?! Facebook, som er det jeg vil kalle verdens største internasjonale (amerikanske) overvåkingsorgan, og som kanskje er den største trusselen mot en fri og uavhengig norsk presse, skal altså brukes til å vise vår takknemlighet. Jeg kan ikke si annet enn at jeg synes det er patetisk. Og skremmende.

Jeg har sjøl vært en sporadisk (mis)bruker av Facebook, men fant allerede i 2016 ut at dette ikke var noe for meg, og meldte meg ut av Facebook-samfunnet (se innlegg på bloggen GodDagMann), sjøl om jeg sjølsagt (som det går fram av innlegget) er klar over de åpenbare fordelene med et slikt program.

Helt sia da har jeg håpet at noen kunne finne på at å etablere en egen norsk versjon, fundert på norske presseetiske verdier, men det har ikke skjedd så langt såvidt meg bekjent. Jeg vil derfor benytte anledningen til å oppordre NJ, eller noen av NJs medlemmer eller medlemsbedrifter til å opprette en norsk "Fjesbok", uten annonser og lagring av underliggende data, men muligens basert på et (svært) rimelig abonnementssystem. Det burde ikke være noen heksekunst for et par nevenyttige programmerere. Jeg venter fortsatt i spenning...

mvh

Dag H. Ystgaard

tirsdag 24. mars 2020

Om morsmål og norske verdier

Innlegg i avisa Ytringen
 
Ytringen kunne fredag fortelle at det er blitt avvikla morsmålsdag i kommunen. Sågar FNs morsmålsdag. En dag for fremme av språklig mangfold. Interessant, for det er vitterlig mange morsmål i vår lille kommune, og språk er en finurlig greie. Men hva ser vi: På Kolvereid var det bare funnet plass for arabisk språk og kultur denne dagen. Slik forstår jeg i alle fall Ytringens referat. Det er også inntrykket en får av bildematerialet til artikkelen.

Jeg vet ikke om det finnes noen oversikt over det, men det må da være flere titalls morsmål representert i kommunen til enhver tid. For eksempel samisk, dansk, svensk, polsk, tysk, engelsk, nederlandsk, islandsk, russisk, spansk, italiensk, norsk(?) og kanskje til og med kinesisk. Hvor er det blitt av disse på en dag som dette?

Det jeg likevel reagerer mest på er, som det går fram av reportasjen, at det i en barnehage på Kolvereid ble åpnet for besøk av damer iført religiøse hodeplagg for å fortelle eventyr til barna. Det er da jeg lurer; kan det virkelig være lov?

Jeg har registrert at norske verdier er noe man helst ikke skal snakke høgt om, spesielt ikke i møte med fremmede kulturer. Min påstand er likevel at en av de fremste norske verdiene, for ikke å si den aller fremste, er at vi til nå har kunnet bevege oss fritt i det offentlige rom uten å risikere å bli utsatt for uønsket politisk og religiøs agitasjon av noe slag. Samtidig som vi også kan være trygg på at vi ikke behøver å frykte represalier eller fordømming om vi sjøl ikke signaliserer noen slik tilknytning.

Barn er ikke i stand til å forstå betydningen av verken religiøse symbol eller norske verdier. Da er det desto viktigere at vi som voksne forsvarer både oss sjøl og våre barn mot det jeg vil kalle en uthuling av en viktig norsk verdi og en tilsvarende innskrenking av vår frihet. Det føler jeg ikke kan ha skjedd her, og det er nok dessverre ikke et enestående tilfelle.

Du kan se innlegget her

onsdag 26. februar 2020

For lite eller for mye brøyting?

Innlegg i avisa Ytringen

Ytringen presenterte nylig en sak der det klages over dårlig snøbrøyting i distriktet. En gjenganger i diskusjonen i Vinter-Norge. Av forståelige grunner, ettersom forholdene er så forskjellige rundt om i landet. Det gir meg likevel anledning til å presentere min ærbødige påstand; det brøytes generelt altfor mye!

Det er ikke min mening å kritisere brøytemannskapene, snarere gi de litt oppbakking. De er åpenbart klemt mellom barken og veden, mellom de som vil ha sommerføre hele året og de som prøver å regulere hyppigheten av brøytinga til et akseptabelt nivå. For som vi forstår; i dette spørsmålet finnes det ingen fasit og ingen mulighet for å enes.

I Ytringens artikkel listes det opp hvor mye snø som skal til før brøyting skal igangsettes etter gjeldende standarder. Ifølge disse skal det på veger utenfor kommunesentrene igangsettes brøyting ved 15 cm tørr snø eller ved 5 cm kram/våt snø. Min påstand er at det på Vikna, der jeg bor, knapt har falt så mye snø i hele vinter. Likevel har brøytebilene passert jamt og trutt helt sia slutten på elgjakta.

Jeg skjønner at brøyting har med framkommelighet og sikkerhet å gjøre, men er det ikke rimelig at hver enkelt tar litt større ansvar? Må du kjøre så bør du finne deg i at det tar litt tid, eller så kan du kanskje vurdere å la det være. Det blir også naturen og miljøet veldig glad for. Så er det noen som må mer enn andre. Her var det i gamle dager, det vil si da jeg var ung yrkessjåfør, noe som het kjetting. Med disse kunne jeg kjøre trygt nær sagt under alle forhold, men sjølsagt ikke så fort og ikke så langt som en kanskje kunne ønske.  

Til sjuende og sist er brøyting et spørsmål om bruk av penger. Penger som du og jeg må betale, enten vi kjører lite eller mye, og som egentlig er totalt bortkasta; når våren kommer er snøen likevel borte og all innsatsen forgjeves? Ved å spare litt på brøytebudsjettet blir det mer til andre viktige formål i samfunnet som skole, helse og miljø. Og kanskje også noe til bedre veger…

 

fredag 30. august 2019

Ingen hjelp å få...

Tilsvar til digitaliseringsministerens svar på kronikk på nrk.ytring.no

Takk for gode og saklige kommentarer til artikkelen jeg skrev om etablering av datasentre i Norge. Spesielt hyggelig er det at sjølveste digitaliseringsministeren tok seg tid til å svare, blant annet på nrk.ytring, og til å delta i debatt om temaet i Dagsnytt 18.  

Jeg ønsker ikke å polemisere mot Astrup, men kan ikke unngå å legge merke til at han ikke har noen motforestillinger mot å bruke norsk natur og elektrisk kraft til å drive datasentre.

- Det er ikke et spørsmål om, men hvor vi skal tillate bygging av datasentre, sier ministeren, og slår fast at Norge har god tilgang på fornybar energi og at landet er et attraktivt land å etablere datasentre i.

Det siste er ikke vanskelig å forstå med en slik holdning fra politikernes side som vi har fått demonstrert i denne saken. At landet har god tilgang på fornybar energi, er derimot noe nytt. Har ministeren informasjon om en energikilde vi andre ikke kjenner til, eller tenker han på vind- og vannkraft som en utømmelig ressurs? Så vidt jeg har fått med meg foregår det for øyeblikket en durabelig kamp over det ganske land, fortrinnsvis mot utenlandske aktører, mot å bygge ut kraft på bekostning av norsk natur.

Hvor mye av landets kyst tenker ministeren seg det vil være riktig å bygge vindmøller på? Og hvor mange TWh tror han det vil være mulig å få ut av disse? Det vil uansett ikke bli mer enn promiller av det som til enhver tid etterspørres på verdensbasis. Og hvor mye blir det da igjen av uberørt natur til kommende slekter, slekter som skal følge slekters gang i tusener, ja gjerne millioner av år?

Jeg må også innrømme at jeg blir en smule fornærmet når Astrup påstår at problemet er at jeg «er skeptisk til digitalisering og de mulighetene som data og ny teknologi gir». Til det kan jeg si at jeg som journalist har holdt på med data og digitalisering helt fra dataalderens morgen, som trolig er atskillig lenger enn ministeren. Jeg er da også fullstendig klar over at viktige samfunnsfunksjoner er avhengig av data og datakraft. Samtidig er jeg like klar over at svært mye av det som foregår på nettet i dag slett ikke kan karakteriseres som samfunnsnyttig, men kanskje til og med tvert imot.

Det betyr at vi må bruke datakraften med fornuft, akkurat som all annen kraft. Men det er ikke fornuften som styrer investeringene til selskaper som Google. Det er muligheten til fortjeneste. Derfor er det opp til andre å «ta til vettet», og jeg kan ikke se annen mulighet enn at det må bli politikerne. Dessverre ser det ut til at politikerne har sviktet i dette tilfellet, og ministerens svar tyder ikke på at det vil bli noen hjelp å få fra den kanten med det første…

Tilsvaret er publisert på Attac.no
 

tirsdag 27. august 2019

Når politikerne abdiserer



Innlegg på NRK Ytring og i Trønderavisa 16/8


Googles tomt utenfor SkienSkogeier Leopold Løvenskiold er en lykkelig mann, leser vi, etter at datagiganten Google har kjøpt nesten 2000 mål av hans eiendom i Skien. Det er til å forstå, sjøl om det er smått utrolig at en av Norges største skogeiere skulle ha behov for enda mere penger. At politikere over hele fjøla bejubler kjøpet, er derimot ikke til å forstå. Det er bare trist.

– En fantastisk nyhet. Dette er det største som har skjedd i min tid, sier Ap-ordfører Hedda Foss Five i Skien.

- Dette er gode nyheter for Telemark og Norge, kan næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) fortelle. Og Digitaliseringsminister Nikolai Astrup (H) følger opp;

- Norge har alle forutsetninger for å bli en ledende datasenternasjon i Europa. Rikelig tilgang på fornybar energi, god infrastruktur, redusert elavgift og fjerning av maskinskatten gir et godt utgangspunkt for at Norge skal tiltrekke seg flere investeringer i datasentre.

Dette sier de altså bare dager etter at FN gjennom sin klimarapport ga de samme politikerne kraftig juling for manglende klimaambisjoner, etter en rekordvarm hetebølge over Europa, og etter at over ti milliarder tonn is smeltet på Grønland på én dag.

Nå vil politikerne la Google, som er den største aktøren i det digitale annonsemarkedet i Norge, men som knapt betaler skatt til landet og som i stedet kanaliserer overskuddet til skatteparadiset Bermuda, rasere 2000 mål med skog i Norge, samtidig som de har fått lovnad på all mulig infrastruktur og miljøvennlig kraft som de bare vil ha.

Det er ikke lett å få ut informasjon fra informasjonsgiganten Google, men fra før kjenner vi til at selskapet allerede har gjort avtaler om kjøp av store mengder energi basert på norsk vindkraft. Hvor mange norske arbeidsplasser en eventuell etablering i Skien vil kunne bidra til, og hvilke arbeidsplasser det i tilfelle vil være snakk om, er ganske i det blå.

Det som er på det rene er at området i Skien kan gi plass til et datasenter som er større enn noe datasenter som finnes i Europa i dag. Og her er det snakk om kraftkrevende industri. Da Statnett i fjor kartla det samla omfanget av forespørsler om nettkapasitet knytta til planlagte datasentre i Norge, ble det lagt til grunn et strømforbruk tilsvarende nesten halvparten av det årlige strømforbruket i Norge. Da forstår vi at det vil komme krav om mer energi og dermed mer nedbygging av norsk natur.

Det kan sikkert sies mye bra om Google og deres virksomhet, men samfunnsnytten av å fylle store areal med datamaskiner og bruke verdifulle energiressurser i form av ren, fornybar vind- og vannkraft for å drive disse, bare for å gi oss bedre plass i «skyen» for våre mer og mindre unyttige digitale aktiviteter, og for at vi skal bli pådytta enda flere unyttige annonser, er absolutt diskutabel. Det samme kan sies om etablering av datasentre for utvinning av kryptovaluta, som flere kommuner ser ut til å være svært interessert i.

I disse valgtider er det mange som forventer at våre politikere skal lede an på vegen mot en bedre verden og ei trygg framtid, og i det miste forsøke å gi oss løsninger for hvordan vi som nasjon skal husholdere med naturen og energien vår til beste for miljøet og klimaet. I stedet velger de samme politikerne å abdisere, og lar seg blinde av internasjonale gigantselskaper som vil etablere seg på norsk jord, for ikke å si skog, uten tanke på hva det egentlig er vi vil med våre naturressurser.

Da er det ikke mye håp verken for klimaet eller miljøet, verken i Norge eller i verden.

Se kronikk på NRK Ytring

Kronikken er også publisert på Attac.no

Se også tilsvar fra Digitaliseringsminister Nikolai Astrup


onsdag 3. juli 2019

Takk til Strøksnes

Juni 2019
Leserinnlegg til ukeavisa Dag og tid i forbindelse med en debatt om Israel. Ble ikke tatt inn.

Eg er mellom dei som finn glede i å lesa gode lesarinnlegg. Her finn eg ofte det mest interessante stoffet i avisene. Av og til er det og slik at eg tenker at eg skulle ha takka forfattaren for eit godt innlegg, men når kvardagen kjem så blir det glømt.

Mellom anna har eg tenkt at eg skulle ha takka Morten Strøksnes for hans gode innlegg i samband med artikkelserien frå Israel her i bladet. For at han har tatt på seg det arbeidet og den belastninga det er å gå i rette med påstandane og haldningane som kjem fram i artikkelserien til Geir Olav Jørgensen.

Men det har ikkje blitt noko av. Ikkje før no. No ser eg at Strøksnes får pepper frå Dag og Tids redaktør. Som gammal journalist tykkjer eg det er pinleg, all den tid innlegga frå Strøksnes har vore trygt innafor det saklege og basert på dokumenterbare fakta. Hard i klypa er han, men så er denne konflikten heller ikkje nokon søndagsskole. Når så kona til forfattaren av artikkelserien får sleppe til med usaklege åtak på Strøksnes, er det på tide å «skride til tastaturet».

No trur eg Strøksnes sjølv er i stand til å svare for seg, men eg er ikkje så sikker på at han orkar å ta ein debatt på dei premissa som Sarah Jørgensen legg opp til. I motsetnad til ektemannen, som i sine svar til Strøksnes har vore rimeleg sakleg og mottakeleg for kritikk, nyttar ho sin posisjon som etterkomar etter Holocaust-overlevande til å legge tankar og meiningar i munnen, eller rettare, i penna til Strøksnes, som han slett ikkje har ytra. I staden for å freiste å imøtegå Strøksnes med fakta og sakleg argumentasjon, kjem ho med urimelege påstandar om kva han tenker og ikkje tenker.

Så vidt eg kan sjå har Strøksnes ikkje gjort anna enn å peke på feil og manglar i Jørgensens artiklar. For det kan ikkje vera slik at sjølv om artiklane handlar om menneska og deira tankar og haldningar, så er det ikkje så nøye med fakta, i sær om dette er fakta som er heilt grunnleggande for å forstå historia, i dette tilfellet historia til staten Israel. Forstår eg Sarah Jørgensen rett meiner ho at «fleire tiår gamle fakta som ingen kan gjere nok med» ikkje er noko å bry lesarane med?

Det er ikkje noko vettug menneske i Norge, eller i verda for den del, som ikkje krympar seg i skam over den uhyrlege lagnaden til Holocaust-ofra, som for det meste var jødar. Derfor er det så vanskeleg å forstå at dei som kallar seg jødar i dag ikkje er i stand til å sjå at måten staten Israel ter seg på, no og heilt sia FN med «gudfar» Trygve Lie i spissen gjekk med på å opprette staten, er sterkt kritikkverdig, spesielt i høve til innbyggarane i landet dei kom til. Dette er historiske fakta det ikkje er råd å komme utanom om ein ønsker det aldri så mykje. Innlegga frå Strøksnes har bidratt til å kaste ei strime av lys over denne historia som enkelte ønsker å trekke eit slør over.