tirsdag 27. august 2019

Når politikerne abdiserer



Innlegg på NRK Ytring og i Trønderavisa 16/8


Googles tomt utenfor SkienSkogeier Leopold Løvenskiold er en lykkelig mann, leser vi, etter at datagiganten Google har kjøpt nesten 2000 mål av hans eiendom i Skien. Det er til å forstå, sjøl om det er smått utrolig at en av Norges største skogeiere skulle ha behov for enda mere penger. At politikere over hele fjøla bejubler kjøpet, er derimot ikke til å forstå. Det er bare trist.

– En fantastisk nyhet. Dette er det største som har skjedd i min tid, sier Ap-ordfører Hedda Foss Five i Skien.

- Dette er gode nyheter for Telemark og Norge, kan næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) fortelle. Og Digitaliseringsminister Nikolai Astrup (H) følger opp;

- Norge har alle forutsetninger for å bli en ledende datasenternasjon i Europa. Rikelig tilgang på fornybar energi, god infrastruktur, redusert elavgift og fjerning av maskinskatten gir et godt utgangspunkt for at Norge skal tiltrekke seg flere investeringer i datasentre.

Dette sier de altså bare dager etter at FN gjennom sin klimarapport ga de samme politikerne kraftig juling for manglende klimaambisjoner, etter en rekordvarm hetebølge over Europa, og etter at over ti milliarder tonn is smeltet på Grønland på én dag.

Nå vil politikerne la Google, som er den største aktøren i det digitale annonsemarkedet i Norge, men som knapt betaler skatt til landet og som i stedet kanaliserer overskuddet til skatteparadiset Bermuda, rasere 2000 mål med skog i Norge, samtidig som de har fått lovnad på all mulig infrastruktur og miljøvennlig kraft som de bare vil ha.

Det er ikke lett å få ut informasjon fra informasjonsgiganten Google, men fra før kjenner vi til at selskapet allerede har gjort avtaler om kjøp av store mengder energi basert på norsk vindkraft. Hvor mange norske arbeidsplasser en eventuell etablering i Skien vil kunne bidra til, og hvilke arbeidsplasser det i tilfelle vil være snakk om, er ganske i det blå.

Det som er på det rene er at området i Skien kan gi plass til et datasenter som større enn noe datasenter som finnes i Europa i dag. Og her er det snakk om kraftkrevende industri. Da Statnett i fjor kartla det samla omfanget av forespørsler om nettkapasitet knytta til planlagte datasentre i Norge, ble det lagt til grunn et strømforbruk tilsvarende nesten halvparten av det årlige strømforbruket i Norge. Da forstår vi at det vil komme krav om mer energi og dermed mer nedbygging av norsk natur.

Det kan sikkert sies mye bra om Google og deres virksomhet, men samfunnsnytten av å fylle store areal med datamaskiner og bruke verdifulle energiressurser i form av ren, fornybar vind- og vannkraft for å drive disse, bare for å gi oss bedre plass i «skyen» for våre mer og mindre unyttige digitale aktiviteter, og for at vi skal bli pådytta enda flere unyttige annonser, er absolutt diskutabel. Det samme kan sies om etablering av datasentre for utvinning av kryptovaluta, som flere kommuner ser ut til å være svært interessert i.

I disse valgtider er det mange som forventer at våre politikere skal lede an på vegen mot en bedre verden og ei trygg framtid, og i det miste forsøke å gi oss løsninger for hvordan vi som nasjon skal husholdere med naturen og energien vår til beste for miljøet og klimaet. I stedet velger de samme politikerne å abdisere, og lar seg blinde av internasjonale gigantselskaper som vil etablere seg på norsk jord, for ikke å si skog, uten tanke på hva det egentlig er vi vil med våre naturressurser.

Da er det ikke mye håp verken for klimaet eller miljøet, verken i Norge eller i verden.

Se kronikk på NRK Ytring

onsdag 3. juli 2019

Takk til Strøksnes

Juni 2019
Leserinnlegg i ukeavisa Dag og tid i forbindelse med en debatt om Israel.

Eg er mellom dei som finn glede i å lesa gode lesarinnlegg. Her finn eg ofte det mest interessante stoffet i avisene. Av og til er det og slik at eg tenker at eg skulle ha takka forfattaren for eit godt innlegg, men når kvardagen kjem så blir det glømt.

Mellom anna har eg tenkt at eg skulle ha takka Morten Strøksnes for hans gode innlegg i samband med artikkelserien frå Israel her i bladet. For at han har tatt på seg det arbeidet og den belastninga det er å gå i rette med påstandane og haldningane som kjem fram i artikkelserien til Geir Olav Jørgensen.

Men det har ikkje blitt noko av. Ikkje før no. No ser eg at Strøksnes får pepper frå Dag og Tids redaktør. Som gammal journalist tykkjer eg det er pinleg, all den tid innlegga frå Strøksnes har vore trygt innafor det saklege og basert på dokumenterbare fakta. Hard i klypa er han, men så er denne konflikten heller ikkje nokon søndagsskole. Når så kona til forfattaren av artikkelserien får sleppe til med usaklege åtak på Strøksnes, er det på tide å «skride til tastaturet».

No trur eg Strøksnes sjølv er i stand til å svare for seg, men eg er ikkje så sikker på at han orkar å ta ein debatt på dei premissa som Sarah Jørgensen legg opp til. I motsetnad til ektemannen, som i sine svar til Strøksnes har vore rimeleg sakleg og mottakeleg for kritikk, nyttar ho sin posisjon som etterkomar etter Holocaust-overlevande til å legge tankar og meiningar i munnen, eller rettare, i penna til Strøksnes, som han slett ikkje har ytra. I staden for å freiste å imøtegå Strøksnes med fakta og sakleg argumentasjon, kjem ho med urimelege påstandar om kva han tenker og ikkje tenker.

Så vidt eg kan sjå har Strøksnes ikkje gjort anna enn å peke på feil og manglar i Jørgensens artiklar. For det kan ikkje vera slik at sjølv om artiklane handlar om menneska og deira tankar og haldningar, så er det ikkje så nøye med fakta, i sær om dette er fakta som er heilt grunnleggande for å forstå historia, i dette tilfellet historia til staten Israel. Forstår eg Sarah Jørgensen rett meiner ho at «fleire tiår gamle fakta som ingen kan gjere nok med» ikkje er noko å bry lesarane med?

Det er ikkje noko vettug menneske i Norge, eller i verda for den del, som ikkje krympar seg i skam over den uhyrlege lagnaden til Holocaust-ofra, som for det meste var jødar. Derfor er det så vanskeleg å forstå at dei som kallar seg jødar i dag ikkje er i stand til å sjå at måten staten Israel ter seg på, no og heilt sia FN med «gudfar» Trygve Lie i spissen gjekk med på å opprette staten, er sterkt kritikkverdig, spesielt i høve til innbyggarane i landet dei kom til. Dette er historiske fakta det ikkje er råd å komme utanom om ein ønsker det aldri så mykje. Innlegga frå Strøksnes har bidratt til å kaste ei strime av lys over denne historia som enkelte ønsker å trekke eit slør over.

mandag 29. april 2019

Universitetsstriden – en varslet katastrofe

 

Leserinnlegg i Trønder-Avisa 29/4 2019


Reaksjonene er kraftige i Nord-Trøndelag etter at rektor Hanne Solheim Hansen ved Nord universitetet har foreslått å legge ned flere studiesteder for å spare penger. Pengene skal i stedet brukes på mer forskning og bedre kvalitet i undervisninga, heter det. Reaksjonene er om mulig enda kraftigere i Nordland. Ordet katastrofe er allerede tatt i bruk.

Jeg kan ikke forstå annet enn at dette i tilfelle må være en lenge varslet katastrofe. Folk som har bedre innsikt i dette enn meg, har advart mot nettopp denne situasjonen; at dersom man skal oppgradere fra Høgskole til Universitet så vil det koste penger, hvis ikke må det gå ut over strukturen, m.a.o. antall studiesteder/avdelinger (eller campus, som det nå heter om man skal være tilstrekkelig internasjonalt orientert).

Protestene strekker seg tilsynelatende over hele det politiske spekteret, noe som er ganske interessant. For sjøl om det framstår som temmelig uklart hvem som har drevet fram ideen om de nye desentraliserte (?) universitetene, så er det klart at det ligger politiske beslutninger bak. For Nord universitet sin del skjedde det ved Kongelig resolusjon i 2015, altså ei regjeringsbeslutning (i dette tilfellet Regjeringa Solberg).

I lys av dette er det klart at rektor ved det nye Nord universitet bare leverer på sitt samfunnsoppdrag når hun insisterer på å utdanne forskere og kandidater av høy kvalitet, slik også det nasjonale organet for kvalitet i utdanningen (NOKUT) krever. Det er klart at dette kravet vil måtte være høyere enn om det fortsatt hadde vært snakk om en høgskole.

Spørsmålet blir derfor; trenger vi et universitet i Nord-Trøndelag. Etter min mening, nei. Det vi trenger er utdanningsinstitusjoner som er i stand til å levere utdanning etter de kravene det offentlige og næringslivet i regionen har behov for, det vil si fagfolk med god yrkesutdanning, omtrent slik høgskolene leverte før «katastrofen» inntraff.

I et lite land som Norge med fem millioner innbyggere kan vi ikke legge lista så høgt at vi skal ha universitet «rundt hver sving». Vi burde klart oss meget godt med de fem-seks universitetene vi har hatt inntil nylig, med NTNU som det nærmeste for vårt vedkommende. Det ligger til alt overmål i det som nå må kalles vårt eget fylke.

Situasjonen ved våre universiteter er dessuten slik at lista legges så høgt at vi må ta inn forskere og studenter fra utlandet for å fylle kompetansekravene. I øyeblikket er hver fjerde forsker ved norske universitet utenlandske statsborgere. Ved NTNU er det så mange som hver tredje. En av tre doktorgradsstipendiater er også utenlandske. Samtidig vet vi at en større og større del av undervisninga ved universitetene foregår på engelsk. Til og med på Campus (?) Steinkjer foregår nå undervisninga ved helt vanlige fagutdanninger helt og holdent på engelsk.

Hvorfor det må være slik fatter ikke jeg, men det er rimelig å anta at det har en sammenheng med at mange elever og lærere ikke behersker norsk, og at mye av pensumlitteraturen heller ikke foreligger på norsk. At dette i sin tur er med å disfavorisere norske elever, hvis fremste fortrinn egentlig skulle være nettopp språket, trenger en ikke spekulere på. Spørsmålet det hele koker ned til blir da; skal vi utdanne flere forskere, doktorer og professorer, delvis fra utlandet, eller trenger vi flere sjukepleiere, lærere og fagarbeidere. Er det den første kategorien vi trenger flere av er svaret; kjør på med større bevilgninger. Er det den andre, må svaret bli; rykk fram til start og gå tilbake til den gamle høgskolestrukturen.