Kjepphøg oppdrettsnæring

Leserinnlegg i Nationen 10/12 2020

Oppdretts- og sjømatnæringa er i gang med å posisjonere seg foran forhandlingene om en ny handelsavtale med England etter Brexit. Det er de sjølsagt i sin fulle rett til. Men måten det gjøres på får en til å tenke at nå er oppdrettsnæringa blitt vel høg på seg sjøl. Både administrerende direktør Geir Ove Ystmark i Sjømat Norge og markedsanalytiker Silje Gjerp Solstad i Norsk sjømatråd har i avisinnlegg i det siste, blant annet i Nationen, antydet en strategi overfor norske myndigheter som ikke kan karakteriseres som annet enn ei gedigen breiside mot norsk landbruk.

Når landbruket gir uttrykk for berettiget frykt for konsekvensene dersom Norge skulle gi redusert toll og dermed bedre markedsadgang for britiske landbruksprodukter, i bytte for tilsvarende redusert toll for norsk sjømat, er svaret fra sjømatnæringa at deres markedsadgang «trues av norsk landbruksnæring»! Intet mindre. De får seg også til å raljere over norsk landbruk ved å påstå at «et subsidiert norsk landbruk får ødelegge for deres framtidige markedsadgang».

Dette er det jeg vil kalle et slag under beltestedet. En kan forledes til å tro at det er britenes forhandlere som her uttaler seg og ikke representanter for et seriøst norsk næringsliv. Representanten fra sjømatrådet argumenterer til og med for at hele EU burde få bedre markedsadgang for sine landbruksprodukter (underforstått; på bekostning av norske). For, som hun sier; da ville vi etter alt å dømme betalt langt mindre toll for sjømaten. I stedet anbefaler hun landbruksnæringa å lære av sjømatnæringa, og heller finne andre markeder for sine produkter.

Da lurer jeg på; hvor grådige og bevisstløse går det an å bli? Er oppdretts- og sjømatnæringa blitt så blendet av egen rikdom og, ja, suksess, at den ikke klarer å se at norsk landbruk og norsk oppdrett er to forskjellige verdener? Norsk landbruk er dømt til å operere under noen av de vanskeligste naturgitte betingelsene en kan tenke seg på kloden, mens det for oppdrett er helt motsatt. Da kan ikke næringa komme trekkende med at det er bare å finne nye markeder, når det er kostnadene og dermed prisen som er avgjørende. Det er jo nettopp derfor sjømatnæringa heller ikke vil ha toll!

Men mens det for oppdrettsnæringa, som er den desidert største delen av sjømatnæringa, er et spørsmål om hvor stort overskuddet skal være, er det for norsk landbruk et spørsmål om å overleve. Ifølge tilgjengelige tall har vi nå ei sjølforsyning i Norge på under 40 prosent. Da er det ikke mer import vi har behov for, men mindre. Det må også oppdrettsnæringa kunne innrømme.

Kanskje næringa burde anerkjenne norske bønders eksistensberettigelse og heller konsentrere seg om sine egne utfordringer, i stedet for å forsøke å tyne ut noen ekstra kroner i overskudd ved å gå til angrep på norske bønder og norsk sjølforsyning.

Se innlegget i Nationen her

Nok anglo-pop i Trønderradioen

Innlegg i Trønder-Avisa 26/5 2020

 

Bjørn Ludvig Bergsmos hjertesukk i TA over manglende debattkultur i NRK Trøndelag gir meg anledning til å følge opp med mitt hjertesukk, som jeg har båret på i mange år, nemlig Trønderradioens, og for så vidt også NRKs, hyppige bruk av det jeg vil kalle anglo-amerikansk listepop til å fylle sendingene.

Årsaken til at jeg har vegret meg er sjølsagt at jeg innser at verken jeg eller andre (som for eksempel Bergsmo) har noen som helst påvirkningskraft i dette tilfellet. «Goddagmann – økseskaft»-svaret fra P1-sjefen og distriktsredaktøren gjør det da også helt klart; de har ikke til hensikt å endre på noe som helst, enten det gjelder etikk eller musikk.

Likevel, som pasjonert, og etter hvert også pensjonert, radiolytter med NRK som fremste informasjonskanal, har jeg et inderlig ønske om å få servert relevant nytt også fra Trøndelag. Men det nytter bare ikke. Hver gang jeg skrur over for å høre på NRK Trøndelag så kommer det først noen ord om ”det rikholdige programmet i dagens sending…”, etterfulgt av;  ”… men først  litt musikk”. Og da er det ikke trøndersk eller norsk musikk det er snakk om, men altså anglo-amerikansk listepop.

Hvorfor må det på død og liv spilles listepop i en vanlig distriktssending fra NRK? Jeg tror jeg vet svaret; NRK Trøndelag har for mye sendetid i forhold til ressurser til programskaping. Og så vet vi jo at valg av utfyllingsmusikk gjøres av en datamaskin på vegne av alle NRKs distriktskontor - såkalt formatering. Resultatet er gitt; jeg slår av radioen, eller skrur tilbake på P2. Og så er jo alltid NRK Klassisk eller en annen musikkanal der som en nødløsning. Jeg har ikke noe ønske om - eller behov for - å bli formatert etter P1s musikksmak.

Jeg godtar at det ”i gamle dager” - det vil si før cd-spiller, mp3, ipod og diverse - var et visst behov for å gi lytterne musikk av ymse slag gjennom eteren. Slik er det ikke lenger. De aller fleste kan spille akkurat den musikken de vil, akkurat når de vil. Den er stort sett tilgjengelig på en eller annen "plattform". Da er det litt underlig at Trønderradioen - av alle - skal tvinge "anglo-pop" på sine lyttere?

Se innlegget i TA her

Korona-svar til Norsk Journalistlag

Hei.

Jeg har mottatt denne oppfordringen fra NJ om å takke publikum for tilliten. Som pensjonist er jeg ikke lenger aktiv i journalistikken, men ser at det kan være god grunn til å takke for solidaritet og tillit i den situasjonen vi er i.

Men så ser jeg videre at denne takken skal formidles via Facebook?! Facebook, som er det jeg vil kalle verdens største internasjonale (amerikanske) overvåkingsorgan, og som kanskje er den største trusselen mot en fri og uavhengig norsk presse, skal altså brukes til å vise vår takknemlighet. Jeg kan ikke si annet enn at jeg synes det er patetisk. Og skremmende.

Jeg har sjøl vært en sporadisk (mis)bruker av Facebook, men fant allerede i 2016 ut at dette ikke var noe for meg, og meldte meg ut av Facebook-samfunnet (se innlegg på bloggen GodDagMann), sjøl om jeg sjølsagt (som det går fram av innlegget) er klar over de åpenbare fordelene med et slikt program.

Helt sia da har jeg håpet at noen kunne finne på at å etablere en egen norsk versjon, fundert på norske presseetiske verdier, men det har ikke skjedd så langt såvidt meg bekjent. Jeg vil derfor benytte anledningen til å oppordre NJ, eller noen av NJs medlemmer eller medlemsbedrifter til å opprette en norsk "Fjesbok", uten annonser og lagring av underliggende data, men muligens basert på et (svært) rimelig abonnementssystem. Det burde ikke være noen heksekunst for et par nevenyttige programmerere. Jeg venter fortsatt i spenning...

mvh

Dag H. Ystgaard

Se #takkfortilliten

Om morsmål og norske verdier

Innlegg i avisa Ytringen

 

Ytringen kunne fredag fortelle at det er blitt avvikla morsmålsdag i kommunen. Sågar FNs morsmålsdag. En dag for fremme av språklig mangfold. Interessant, for det er vitterlig mange morsmål i vår lille kommune, og språk er en finurlig greie. Men hva ser vi: På Kolvereid var det bare funnet plass for arabisk språk og kultur denne dagen. Slik forstår jeg i alle fall Ytringens referat. Det er også inntrykket en får av bildematerialet til artikkelen.

Jeg vet ikke om det finnes noen oversikt over det, men det må da være flere titalls morsmål representert i kommunen til enhver tid. For eksempel samisk, dansk, svensk, polsk, tysk, engelsk, nederlandsk, islandsk, russisk, spansk, italiensk, norsk(?) og kanskje til og med kinesisk. Hvor er det blitt av disse på en dag som dette?

Det jeg likevel reagerer mest på er, som det går fram av reportasjen, at det i en barnehage på Kolvereid ble åpnet for besøk av damer iført religiøse hodeplagg for å fortelle eventyr til barna. Det er da jeg lurer; kan det virkelig være lov?

Jeg har registrert at norske verdier er noe man helst ikke skal snakke høgt om, spesielt ikke i møte med fremmede kulturer. Min påstand er likevel at en av de fremste norske verdiene, for ikke å si den aller fremste, er at vi til nå har kunnet bevege oss fritt i det offentlige rom uten å risikere å bli utsatt for uønsket politisk og religiøs agitasjon av noe slag. Samtidig som vi også kan være trygg på at vi ikke behøver å frykte represalier eller fordømming om vi sjøl ikke signaliserer noen slik tilknytning.

Barn er ikke i stand til å forstå betydningen av verken religiøse symbol eller norske verdier. Da er det desto viktigere at vi som voksne forsvarer både oss sjøl og våre barn mot det jeg vil kalle en uthuling av en viktig norsk verdi og en tilsvarende innskrenking av vår frihet. Det føler jeg ikke kan ha skjedd her, og det er nok dessverre ikke et enestående tilfelle.

Du kan se innlegget her

For lite eller for mye brøyting?

Innlegg i avisa Ytringen

Ytringen presenterte nylig en sak der det klages over dårlig snøbrøyting i distriktet. En gjenganger i diskusjonen i Vinter-Norge. Av forståelige grunner, ettersom forholdene er så forskjellige rundt om i landet. Det gir meg likevel anledning til å presentere min ærbødige påstand; det brøytes generelt altfor mye!

Det er ikke min mening å kritisere brøytemannskapene, snarere gi de litt oppbakking. De er åpenbart klemt mellom barken og veden, mellom de som vil ha sommerføre hele året og de som prøver å regulere hyppigheten av brøytinga til et akseptabelt nivå. For som vi forstår; i dette spørsmålet finnes det ingen fasit og ingen mulighet for å enes.

I Ytringens artikkel listes det opp hvor mye snø som skal til før brøyting skal igangsettes etter gjeldende standarder. Ifølge disse skal det på veger utenfor kommunesentrene igangsettes brøyting ved 15 cm tørr snø eller ved 5 cm kram/våt snø. Min påstand er at det på Vikna, der jeg bor, knapt har falt så mye snø i hele vinter. Likevel har brøytebilene passert jamt og trutt helt sia slutten på elgjakta.

Jeg skjønner at brøyting har med framkommelighet og sikkerhet å gjøre, men er det ikke rimelig at hver enkelt tar litt større ansvar? Må du kjøre så bør du finne deg i at det tar litt tid, eller så kan du kanskje vurdere å la det være. Det blir også naturen og miljøet veldig glad for. Så er det noen som må mer enn andre. Her var det i gamle dager, det vil si da jeg var ung yrkessjåfør, noe som het kjetting. Med disse kunne jeg kjøre trygt nær sagt under alle forhold, men sjølsagt ikke så fort og ikke så langt som en kanskje kunne ønske.  

Til sjuende og sist er brøyting et spørsmål om bruk av penger. Penger som du og jeg må betale, enten vi kjører lite eller mye, og som egentlig er totalt bortkasta; når våren kommer er snøen likevel borte og all innsatsen forgjeves? Ved å spare litt på brøytebudsjettet blir det mer til andre viktige formål i samfunnet som skole, helse og miljø. Og kanskje også noe til bedre veger…