Kjepphøg oppdrettsnæring

Leserinnlegg i Nationen 10/12 2020

Oppdretts- og sjømatnæringa er i gang med å posisjonere seg foran forhandlingene om en ny handelsavtale med England etter Brexit. Det er de sjølsagt i sin fulle rett til. Men måten det gjøres på får en til å tenke at nå er oppdrettsnæringa blitt vel høg på seg sjøl. Både administrerende direktør Geir Ove Ystmark i Sjømat Norge og markedsanalytiker Silje Gjerp Solstad i Norsk sjømatråd har i avisinnlegg i det siste, blant annet i Nationen, antydet en strategi overfor norske myndigheter som ikke kan karakteriseres som annet enn ei gedigen breiside mot norsk landbruk.

Når landbruket gir uttrykk for berettiget frykt for konsekvensene dersom Norge skulle gi redusert toll og dermed bedre markedsadgang for britiske landbruksprodukter, i bytte for tilsvarende redusert toll for norsk sjømat, er svaret fra sjømatnæringa at deres markedsadgang «trues av norsk landbruksnæring»! Intet mindre. De får seg også til å raljere over norsk landbruk ved å påstå at «et subsidiert norsk landbruk får ødelegge for deres framtidige markedsadgang».

Dette er det jeg vil kalle et slag under beltestedet. En kan forledes til å tro at det er britenes forhandlere som her uttaler seg og ikke representanter for et seriøst norsk næringsliv. Representanten fra sjømatrådet argumenterer til og med for at hele EU burde få bedre markedsadgang for sine landbruksprodukter (underforstått; på bekostning av norske). For, som hun sier; da ville vi etter alt å dømme betalt langt mindre toll for sjømaten. I stedet anbefaler hun landbruksnæringa å lære av sjømatnæringa, og heller finne andre markeder for sine produkter.

Da lurer jeg på; hvor grådige og bevisstløse går det an å bli? Er oppdretts- og sjømatnæringa blitt så blendet av egen rikdom og, ja, suksess, at den ikke klarer å se at norsk landbruk og norsk oppdrett er to forskjellige verdener? Norsk landbruk er dømt til å operere under noen av de vanskeligste naturgitte betingelsene en kan tenke seg på kloden, mens det for oppdrett er helt motsatt. Da kan ikke næringa komme trekkende med at det er bare å finne nye markeder, når det er kostnadene og dermed prisen som er avgjørende. Det er jo nettopp derfor sjømatnæringa heller ikke vil ha toll!

Men mens det for oppdrettsnæringa, som er den desidert største delen av sjømatnæringa, er et spørsmål om hvor stort overskuddet skal være, er det for norsk landbruk et spørsmål om å overleve. Ifølge tilgjengelige tall har vi nå ei sjølforsyning i Norge på under 40 prosent. Da er det ikke mer import vi har behov for, men mindre. Det må også oppdrettsnæringa kunne innrømme.

Kanskje næringa burde anerkjenne norske bønders eksistensberettigelse og heller konsentrere seg om sine egne utfordringer, i stedet for å forsøke å tyne ut noen ekstra kroner i overskudd ved å gå til angrep på norske bønder og norsk sjølforsyning.

Se innlegget i Nationen her