Halal i Orkdal

Nationen fortalte nylig om Reitan-eide Norsk Kylling som har startet produksjon av såkalt halal-kylling - altså kylling som er velsignet av Alla, før den blir drept. Det ble presentert som en gladnyhet - over fire sider. For meg var det sørgelig lesning.

Ved anlegget i Orkanger sentrum blir det hvert år slaktet 15 millioner kyllinger. Av disse blir nå 13.000 velsignet av en muslimsk «operatør» hver uke, slik at den stadig voksende muslimske befolkningen skal få tilfredsstilt sitt behov for halal-kylling. Da anlegget nylig ble godkjent og sertifisert for halal var intet mindre enn 13 imamer på inspeksjon ved anlegget. Hva disse gjorde der, som ikke Mattilsynet allerede hadde sjekket ut, må Alla vite.

Jeg kan ikke forstå hva galt disse kyllingene har gjort som må velsignes før de drepes. Jeg tviler på at de har noen som helst bevissthet om hva de skal utsettes for eller noen tanker om livet etter døden. Hadde de hatt det ville de nok helst sluppet å bli tatt livet av, sjøl om et kyllingliv neppe er noe å trakte etter.

Det foregår sikkert halal-slakting også i andre produksjoner, uten at vi er klar over det. Bevisstheten om det gjør meg skikkelig skremt. Må vi i Norge virkelig tilpasse oss denne meningsløse skikken, som ikke blir mindre meningsløs av at den har sitt utspring i religion. En kan bli veganer av mindre. Jeg skal i alle fall heretter vokte meg vel for å kjøpe produkter fra Norsk Kylling.

Så takk, Nationen, for opplysningen.

(P.S: Innlegget er presentert for Nationen, uten respons.)

SV, SV, hvorfor har du forlatt meg?

Innlegg forsøkt tatt inn i Trønderdebatt og Ytringen før valget - uten hell. Innlegget er også oversendt SV sentralt. Noen reaksjon er ikke mottatt.

I 50 år var jeg en lykkelig mann hver gang det nærmet seg valg. Mitt parti var SF - som etter hvert ble til SV. Noe alternativ var ikke aktuelt. Med SV følte jeg meg trygg på en politikk full av likeverd, frihet og omsorg. Nå er det valg igjen, men for første gang livet vet jeg ikke hva jeg skal stemme.

Nå kan det jo skje at man endrer sin holdning til politikk og politiske partier. I dette tilfellet er det min påstand at det er partiet som har forlatt meg, noe overskriften - en lett omskriving av en atskillig mer dramatisk episode fra bibelhistorien - er ment å understreke. Sjøl anser jeg meg for å være en mer ihuga sosialist enn noen gang.

Det har skjedd gradvis. Stikkord her er en barnefiendtlig bioteknologilov og partnerskapslov, samt en økende fremmedkulturell innvandring, godt promotert av SV. Det som har fått begeret til å flyte over for meg er trolig en konsekvens av det siste; nemlig valget av en hijab-bærende kvinne som nestleder i partiet, en som til og med har fått sete i Stortinget.

I Iran kjemper kvinnene med livet som innsats for å fri seg fra dette hodeplagget, som symboliserer underkastelse, ufrihet og tvang. I Norge skal vi være så åpen og fordomsfri at vi ser mellom fingrene med plagget og alt det står for, ja til og med heier det fram, som SV gjør i dette tilfellet.

Og ja, jeg skjønner at det i år dreier seg om et lokalvalg, der lokale saker skal være førende. Men det er med det som med mye annet i livet; noen ting er viktigere enn andre. For meg går grensa ved det jeg oppfatter som et knefall for krefter som vil ta fra oss vår tilkjempede frihet.

Dersom det er slik at SV velger ledere som åpenbart lar religion – i dette tilfellet radikal islam - styre politikken, må jeg bare konstatere at jeg er blitt grundig lurt og kan ikke lenger gi min stemme til partiet. Hva jeg skal stemme da, aner jeg ikke, men jeg må medgi; det blir ikke noe lykkelig valg for min del i år.

Godt valg!

Dag Hallvard Ystgaard
Tidligere SV-velger

Fri oss fra religiøse hodeplagg!

Innlegg forsøkt tatt inn i NRK, uten å lykkes.

Nei, nei, nei NRK! Det må være måte på etterplappring, og det til og med i et debattprogram som Dagsnytt 18. 

I sendinga tirsdag 11.4. ble vi presentert for en ung mann med turban. Mannen kunne fortelle at han får mye oppmerksomhet på grunn av sitt hodeplagg, men at ikke alle kommentarene er positive. Han trakk den konklusjonen at vi i Norge vet for lite om både turban og sikhisme og at vi burde lære mer om det på skolen.

Mon det. Jeg ville heller foreslått at sikher og andre som ønsker å utstyre seg med religiøse hodeplagg først setter seg inn i hvordan man gjør det i Norge. Etter min forstand er en av de viktigste norske verdiene, for ikke å si den aller viktigste, at man - i alle fall fram til det siste - har kunnet bevege seg fritt i det norske samfunnet uten å risikere å bli møtt av religiøse eller politiske påvirkere, så å si på åpen gate. Dette er også den eneste måten vi som samfunn kan sikre oss at ingen må bære religiøse hodeplagg mot sin vilje. Det er selve grunnplanken i det frie og likestilte Norge.

I den omtalte sendinga fra Dagsnytt 18 ble det ikke gjort et eneste forsøk på å problematisere bruk av religiøse hodeplagg. I stedet ble det uttrykt full forståelse for mannens problemer og ønsker. Heller ikke «motdebattant» og ekspert, som Dagsnytt 18 hadde invitert - til og med en professor - hadde et kritisk spørsmål å rette til mannen med turban.

For det kan da ikke være tvil om at formålet med å bære religiøse hodeplagg er nettopp å vise at man tror på en gud, som bokstavelig talt er overordnet alt annet, i tillegg til et ønske om å forsøke å påvirke andre i samme retning. Å bortforklare dette med å kalle det kultur er bare meningsløst. Da kunne en sikh eller en kristen, eller en ateist for den saks skyld, likeså vel gått med hijab. Men det skjer jo bare ikke.

Så kunne en innvende at det er jo religionsfrihet og ytringsfrihet i Norge? Ja, så absolutt. Man kan tro og tenke hva man vil, men det må ikke lede til den misforståelsen at det er fritt fram å ytre seg over alt og hele tida, slik man gjør med en turban eller en hijab på hodet. Religionsfrihet og ytringsfrihet innebærer ikke minst også frihet til å slippe å bli pådytta andres meninger i tide og utide. Jeg er redd denne friheten er i ferd med å gå tapt i Norge.

Er ytringsfrihet ekstremt?

 Leserinnlegg i Dag og tid 17/2 2023

I sin leder i Dag og Tid 27. januar stiller redaktøren det betimelige spørsmålet hvorfor Tyrkia er med i Nato. Og videre; hvordan Sverige, som et demokratisk velfungerende land, kan nektes medlemskap i en organisasjon som har som formål å verne om demokratiet, av et autoritært regime i den samme organisasjonen?

Så langt alt vel. Men hvordan rimer dette med det vi presenteres for i starten av lederen? Her omtales en viss brenning av en koran i Stockholm som idiotisk, og mannen bak brenninga for ekstremist. Bakteppet er her at Tyrkia bruker koranbrenningen som påskudd for å nekte Sverige medlemskap i Nato.

Jeg har ingen inngående kjennskap til eller kunnskap om Rasmus Paludan, som jeg går ut fra redaktøren har i tankene, annet enn at han brenner koraner, både titt og ofte. Hvordan redaktøren, som i den samme lederen slår fast at «ein av dei viktigaste føresetnadene for demokratiet er ytringsfridom – som sjølsagt også må gjelda ytringar vi ikkje likar», kan mene at dette kvalifiserer til en omtale som idioti og ekstrem, forstår jeg rett og slett ikke.

Som redaktøren sjøl sier; du kan like en ytring eller mislike den. Men ved å ta så til de grader avstand fra Paludans ytring, som koranbrenningen er, har han i realiteten også tatt avstand fra selve ytringsfriheten. Så lenge Paludan, eller for den slags skyld SIAN i Norge, ikke får brenne sine koraner i fred, vil det være behov for alle oss andre, og spesielt redaktører, å fortsette å kjempe for ytringsfriheten. Det kan vi aldri gi oss på!

 Dag Hallvard Ystgaard
Journalist, hev vore

Du kan lese innlegget her

Myndighetene må ta kontroll over kraftmarkedet

Leserinnlegg i avisa Ytringen 11/8 22

EU la i slutten av mai fram en plan for å bedre energiforsyningen i EU. Olje- og energidepartementet har på bakgrunn av dette sendt et forslag om endring av norsk energilovgivning ut på høring med frist 22. august. Dette er min høringsuttalelse sendt til Olje- og energidepartementet den 29/7:

Så vidt jeg forstår er EUs plan (Repower EU) en plan for blant annet å hastebehandle konsesjoner for nye vindkraftverk både til lands og til havs. Denne vil da også kunne gjøres gjeldende for Norge gjennom EØS-avtalen (fornybardirektivet). Forslagene innebærer etter min mening en dramatisk utvidelse av sentrale myndigheters adgang til å tildele konsesjoner sett i forhold til tidligere regime. Blant annet ved at konsesjoner skal kunne gis uten spesifikke krav til konsekvensutredninger. Dette vil etter mitt syn være totalt uakseptabelt.

Generelt er min holdning at vi for øyeblikket har nok fornybar energi i Norge. Dernest at vindkraftverk, både til lands og til vanns, er en dårlig løsning, først og fremst på grunn av de store inngrepene i naturen, at de er svært kostbare og ressurskrevende å bygge og at de er til hinder for tradisjonell næringsvirksomhet som reindrift og fiske. De eneste områdene der jeg eventuelt kan akseptere vindkraft er i og omkring store byer eller industrianlegg, der infrastruktur og andre forhold ligger til rette og der naturmiljøet på forhånd er ødelagt.

Dernest er det klart for meg at Norge aldri kan bli noe «batteri» for EU i form av tilførsel av såkalt grønn energi, slik myndighetene later til å tro. Denne tilførselen vil uansett aldri kunne bli noe annet enn et svært lite tilskudd til energiforsyningen i EU. I perioder der vi har overskudd av kraft i Norge vil det sjølsagt være aktuelt, men da uten at dette i vesentlig grad går ut over prisene og strømforsyningen i det norske markedet, slik tilfellet er nå. Vi kan ikke bygge ned norsk natur for å gi EU «en grønn maske».

Når det er sagt har jeg ingen problemer med å godta å måtte betale mer for strømmen enn det vi gjør her i Midt-Norge for tida, spesielt ikke når overskuddet går til det offentlige. Så lenge vi ikke har ubegrensa tilgang til rein kraft – verken i Norge eller andre deler av verden – må vi lære oss å husholdere med krafta, og det klarer vi nok ikke uten at prisen går vesentlig opp.

Derimot er jeg svært kritisk til de store prisforskjellene vi har her i landet og den katastrofalt dårlige måten myndighetene har handtert dette problemet på. Vi kan ikke overlate til markedet å styre kritisk infrastruktur som kraftproduksjon og strømforsyning. Strømstøtte er bare et bevis på at myndighetene totalt har mistet – eller frasagt seg - kontrollen over strømmarkedet.

Jeg vil til slutt påpeke at en høringsfrist satt til 22. august er uakseptabel kort. Like uakseptabelt er det at underlagsdokumentasjonen ikke foreligger på norsk. Jeg vil derfor mene at et rimelig krav må være at all underlagsdokumentasjon oversettes til norsk, samt at høringsfristen settes til minimum 8 uker etter at underlagsdokumentasjonen foreligger på norsk, i tråd med krav fra organisasjonen Motvind Norge.

Se innlegget her

Det står om ytringsfriheten

Leserinnlegg sendt til ukeavisa "Dag og tid". Ikke tatt inn.

Etter det tragiske dødsfallet til den svenske kunstneren, kunstkritikeren og ytringsfrihetsforkjemperen Lars Vilks, ser jeg at mange norske medier omtaler han som «kontroversiell» og «omstridt», og da med henvisning til de såkalte Muhammed-karikaturene. Da må jeg spørre; når ble ytringsfrihet kontroversielt i Norge?

Her er mediene på en farlig veg. Sjøl om det både i Norge og Sverige er krefter som åpenbart misliker at noen benytter seg av sin og vår alles ytringsfrihet, blant annet til kritikk av religion, er det et tankekors at journalister tar i bruk ord som åpenbart er egna til å tåkelegge hva det egentlig står om. At noen misliker Vilks kunst betyr vel ikke at han dermed også er kontroversiell? I Norge eller i Sverige?

Lars Vilks betalte en høy pris for å benytte seg av sin ytringsfrihet. I 15 år levde han med «en pris» på sitt hode, nærmere bestemt 100.000 dollar. Og mange var villig til å innkassere prisen. Til tross for massiv politibeskyttelse gikk det likevel galt. I disse dager svulmer våre hjerter over når «vi» gir fredsprisen til to journalister, nettopp for deres kamp for ytringsfrihet. I Russland og Filippinene, ja, men hva med Norge? Kan vi slå oss på brystet og ta ytringsfriheten for gitt?

I det nylig framlagte statsbudsjettet ligger det an til at ett av de få dedikerte mediene i Norge for menneskeretter og religionskritikk, Human Rights Service, skal bringes til taushet ved å bli strøket fra budsjettet. Fordi noen ikke liker, eller kan bli støtt av, det de skriver? På Ås har den amerikanske rektoren ved NMBU (tidligere Landbrukshøgskolen) foreslått å gi forsker Cesilie Hellestveit ved Folkerettsinstituttet munnkurv for hennes høyst betimelige påpekninger om det store innslaget av utenlandske forskere og studenter ved norske universitet og høgskoler. Fra Porsgrunn hører vi om en ordfører, til og med fra Ap, som synes det er en god ide at de som ønsker å benytte ytringsfriheten i hans by, må betale for at politiet skal beskytte de mot å bli møtt med vold. I Stavanger blir Klimarealistene møtt med fordømming og forsøk på utfrysing fra universitetsledelse og akademia fordi de tillater seg å komme med motforestillinger mot rådende oppfatninger omkring årsaken til klimaendringene. Og i Trondheim har ledelsen ved universitetet (NTNU) avsatt, eller i alle fall ønsket å avsette, en av sine ansatte fordi han har kommet med "avvikende" synspunkt om bakgrunnen for det tragiske drapet på to afghanske ungdommer i byen for et par år sia.        

Ytringsfrihet er noe vi må kjempe for hele tida, hvis ikke blir den tatt fra oss, bit for bit. Noen få våger å ta kampen, også i Norge. De fleste gjør som meg, og holder kjeft, eller de bruker ord som kontroversiell om de som står opp for ytringsfriheten. Det er ikke noe som heter «ytringsfrihet light» eller «ytringsfrihet med forbehold». Enten har du det eller så har du det ikke. Nå gjelder det å holde tunga beint og penna kvass om ytringsfriheten ikke skal gå tapt.

Medietilsynet - en fornærmelse mot oss gamle

Innlegg i Namdalsavisa 6/10 21

Direktøren i Medietilsynet er ute i avisene, blant annet NA, for å informere om årets internasjonale dag for eldre, som visstnok var den 1. oktober. Her stiller hun det retoriske spørsmålet om vi synes det er vanskelig å finne ut om en nyhet på internett er falsk og om vi synes det er skremmende at nettsider samler inn informasjon om hva vi gjør på nett? Sjølsagt gjør vi det! Direktørens svar på utfordringen er å sette gamlingene på skolebenken.

Direktøren har nemlig gjort sine undersøkelser og har funnet ut at bare en av ti over 80 år «synes det er enkelt å håndtere desinformasjon og falske nyheter». På bakgrunn av sin «forskning» trekker hun den konklusjonen at «dette kan resultere i at eldre enten deler usanne saker og på den måten bidrar til spredning av uriktig informasjon, eller ikke tør å delta i den digitale debatten». Som løsning på dette tilsynelatende problemet lanserer hun det hun kaller Medietilsynets seniorskole, for «å gjøre deg som er usikker når du bruker internett og Facebook eller andre sosiale medier, tryggere».

Jo, takk for det, men her tror jeg direktøren forordner feil medisin til feil pasient. Jeg vil ha meg frabedt at det - nok en gang - er vi gamlingene som er problemet. For meg framstår det som et sunnhetstegn at bare en av ti gamlinger (i direktørens statistikk definert som de over 80), synes det er enkelt å håndtere desinformasjon og falske nyheter. At Facebook og andre sosiale medier driver overvåking i stor stil og flommer over av falske nyheter er det liten tvil om. Men å stemple oss gamlinger som sløve og kunnskapsløse i vår omgang med sosiale medier, betrakter jeg som en fornærmelse. Min påstand er at det finnes andre populasjoner i befolkningen som er atskillig mer ukritisk og bryr seg mindre om både overvåking og falske nyheter enn de eldre.

Jeg foreslår at direktøren slår opp på tilsynets egen nettside, der det som første punkt står at «Medietilsynet skal legge til rette for et mangfold av redaktørstyrte journalistiske medier over hele landet, og synliggjøre hvor viktig disse mediene er for ytringsfriheten og et levende demokrati». Det er altså ikke Medietilsynets oppgave å legge til rette for Facebook og andre overvåkingsorgan – også kalt sosiale medier. Hva om tilsynet i stedet slo et slag for de redaktørstyrte mediene?

Som et alternativ foreslår jeg at Medietilsynet arbeider aktivt for å etablere et sosialt medium - kall det gjerne Fjesbok – først og fremst til bruk for norske brukere og gjerne i samarbeid med redaktørstyrte medier, slik som NA, men fritt for annonser og der bruken av algoritmer og metadata er kontrollerbar og redusert til et minimum.

Er det for mye å håpe på i min levetid?

Dag Hallvard Ystgaard

Gamling, 74 år

Du kan se innlegget her

Halal på Steinkjer

Leserinnlegg til Trønder-Avisa. Innlegget ble ikke brukt. Sensurert?

I Trønder-Avisa sist lørdag kunne vi lese om inderøyningen Mohammed som skal åpne butikk i Steinkjer for salg av halalkjøtt, slik at «folk både får i seg riktig halalkjøtt og at innvandrerkvinner får seg inn på et vanskelig jobbmarked», som det står. Tanken er ifølge grynderen at 80 prosent av de ansatte skal være innvandrerkvinner og at «Makka halal-kjøtt» skal bli en bedrift for inkludering.

Det er framstilt som en gladsak. For meg blir dette bare uendelig trist, og nok et bevis på at vi i Norge ikke evner å sette pris på, eller å forsvare, en kultur som vi i fellesskap har utviklet og utbedret gjennom 10.000 år for at vi skal få et mest mulig trygt og godt samfunn å leve i.

Den jobben er vi fortsatt i gang med. Hver dag. Men jeg føler ikke at vi tar jobben seriøst når vi tillater at det en eller annen fritenker - kall han gjerne profet – i et land langt unna Norge, for flere hundre år sia, sa om at vi må framsi besvergelser - kall det gjerne bønner - før vi tar livet av et dyr, skal gjelde også i Norge og i Trøndelag. Det vil jeg kalle et gedigent kulturelt tilbakeskritt både for nordmenn, trøndere og inderøyninger.

At 80 prosent av de ansatte skal være forbeholdt innvandrerkvinner og kanskje også med et eget tankesett, regner jeg med må bli en sak for arbeidstilsyn og LO. At det vil føre til inkludering kan ingen få innbilt meg.

 

Dag Hallvard Ystgaard

ex. innherredsbygg

Kjepphøg oppdrettsnæring

Leserinnlegg i Nationen 10/12 2020

Oppdretts- og sjømatnæringa er i gang med å posisjonere seg foran forhandlingene om en ny handelsavtale med England etter Brexit. Det er de sjølsagt i sin fulle rett til. Men måten det gjøres på får en til å tenke at nå er oppdrettsnæringa blitt vel høg på seg sjøl. Både administrerende direktør Geir Ove Ystmark i Sjømat Norge og markedsanalytiker Silje Gjerp Solstad i Norsk sjømatråd har i avisinnlegg i det siste, blant annet i Nationen, antydet en strategi overfor norske myndigheter som ikke kan karakteriseres som annet enn ei gedigen breiside mot norsk landbruk.

Når landbruket gir uttrykk for berettiget frykt for konsekvensene dersom Norge skulle gi redusert toll og dermed bedre markedsadgang for britiske landbruksprodukter, i bytte for tilsvarende redusert toll for norsk sjømat, er svaret fra sjømatnæringa at deres markedsadgang «trues av norsk landbruksnæring»! Intet mindre. De får seg også til å raljere over norsk landbruk ved å påstå at «et subsidiert norsk landbruk får ødelegge for deres framtidige markedsadgang».

Dette er det jeg vil kalle et slag under beltestedet. En kan forledes til å tro at det er britenes forhandlere som her uttaler seg og ikke representanter for et seriøst norsk næringsliv. Representanten fra sjømatrådet argumenterer til og med for at hele EU burde få bedre markedsadgang for sine landbruksprodukter (underforstått; på bekostning av norske). For, som hun sier; da ville vi etter alt å dømme betalt langt mindre toll for sjømaten. I stedet anbefaler hun landbruksnæringa å lære av sjømatnæringa, og heller finne andre markeder for sine produkter.

Da lurer jeg på; hvor grådige og bevisstløse går det an å bli? Er oppdretts- og sjømatnæringa blitt så blendet av egen rikdom og, ja, suksess, at den ikke klarer å se at norsk landbruk og norsk oppdrett er to forskjellige verdener? Norsk landbruk er dømt til å operere under noen av de vanskeligste naturgitte betingelsene en kan tenke seg på kloden, mens det for oppdrett er helt motsatt. Da kan ikke næringa komme trekkende med at det er bare å finne nye markeder, når det er kostnadene og dermed prisen som er avgjørende. Det er jo nettopp derfor sjømatnæringa heller ikke vil ha toll!

Men mens det for oppdrettsnæringa, som er den desidert største delen av sjømatnæringa, er et spørsmål om hvor stort overskuddet skal være, er det for norsk landbruk et spørsmål om å overleve. Ifølge tilgjengelige tall har vi nå ei sjølforsyning i Norge på under 40 prosent. Da er det ikke mer import vi har behov for, men mindre. Det må også oppdrettsnæringa kunne innrømme.

Kanskje næringa burde anerkjenne norske bønders eksistensberettigelse og heller konsentrere seg om sine egne utfordringer, i stedet for å forsøke å tyne ut noen ekstra kroner i overskudd ved å gå til angrep på norske bønder og norsk sjølforsyning.

Se innlegget i Nationen her

Nok anglo-pop i Trønderradioen

Innlegg i Trønder-Avisa 26/5 2020

 

Bjørn Ludvig Bergsmos hjertesukk i TA over manglende debattkultur i NRK Trøndelag gir meg anledning til å følge opp med mitt hjertesukk, som jeg har båret på i mange år, nemlig Trønderradioens, og for så vidt også NRKs, hyppige bruk av det jeg vil kalle anglo-amerikansk listepop til å fylle sendingene.

Årsaken til at jeg har vegret meg er sjølsagt at jeg innser at verken jeg eller andre (som for eksempel Bergsmo) har noen som helst påvirkningskraft i dette tilfellet. «Goddagmann – økseskaft»-svaret fra P1-sjefen og distriktsredaktøren gjør det da også helt klart; de har ikke til hensikt å endre på noe som helst, enten det gjelder etikk eller musikk.

Likevel, som pasjonert, og etter hvert også pensjonert, radiolytter med NRK som fremste informasjonskanal, har jeg et inderlig ønske om å få servert relevant nytt også fra Trøndelag. Men det nytter bare ikke. Hver gang jeg skrur over for å høre på NRK Trøndelag så kommer det først noen ord om ”det rikholdige programmet i dagens sending…”, etterfulgt av;  ”… men først  litt musikk”. Og da er det ikke trøndersk eller norsk musikk det er snakk om, men altså anglo-amerikansk listepop.

Hvorfor må det på død og liv spilles listepop i en vanlig distriktssending fra NRK? Jeg tror jeg vet svaret; NRK Trøndelag har for mye sendetid i forhold til ressurser til programskaping. Og så vet vi jo at valg av utfyllingsmusikk gjøres av en datamaskin på vegne av alle NRKs distriktskontor - såkalt formatering. Resultatet er gitt; jeg slår av radioen, eller skrur tilbake på P2. Og så er jo alltid NRK Klassisk eller en annen musikkanal der som en nødløsning. Jeg har ikke noe ønske om - eller behov for - å bli formatert etter P1s musikksmak.

Jeg godtar at det ”i gamle dager” - det vil si før cd-spiller, mp3, ipod og diverse - var et visst behov for å gi lytterne musikk av ymse slag gjennom eteren. Slik er det ikke lenger. De aller fleste kan spille akkurat den musikken de vil, akkurat når de vil. Den er stort sett tilgjengelig på en eller annen "plattform". Da er det litt underlig at Trønderradioen - av alle - skal tvinge "anglo-pop" på sine lyttere?

Se innlegget i TA her

Korona-svar til Norsk Journalistlag

Hei.

Jeg har mottatt denne oppfordringen fra NJ om å takke publikum for tilliten. Som pensjonist er jeg ikke lenger aktiv i journalistikken, men ser at det kan være god grunn til å takke for solidaritet og tillit i den situasjonen vi er i.

Men så ser jeg videre at denne takken skal formidles via Facebook?! Facebook, som er det jeg vil kalle verdens største internasjonale (amerikanske) overvåkingsorgan, og som kanskje er den største trusselen mot en fri og uavhengig norsk presse, skal altså brukes til å vise vår takknemlighet. Jeg kan ikke si annet enn at jeg synes det er patetisk. Og skremmende.

Jeg har sjøl vært en sporadisk (mis)bruker av Facebook, men fant allerede i 2016 ut at dette ikke var noe for meg, og meldte meg ut av Facebook-samfunnet (se innlegg på bloggen GodDagMann), sjøl om jeg sjølsagt (som det går fram av innlegget) er klar over de åpenbare fordelene med et slikt program.

Helt sia da har jeg håpet at noen kunne finne på at å etablere en egen norsk versjon, fundert på norske presseetiske verdier, men det har ikke skjedd så langt såvidt meg bekjent. Jeg vil derfor benytte anledningen til å oppordre NJ, eller noen av NJs medlemmer eller medlemsbedrifter til å opprette en norsk "Fjesbok", uten annonser og lagring av underliggende data, men muligens basert på et (svært) rimelig abonnementssystem. Det burde ikke være noen heksekunst for et par nevenyttige programmerere. Jeg venter fortsatt i spenning...

mvh

Dag H. Ystgaard

Se #takkfortilliten

Om morsmål og norske verdier

Innlegg i avisa Ytringen

 

Ytringen kunne fredag fortelle at det er blitt avvikla morsmålsdag i kommunen. Sågar FNs morsmålsdag. En dag for fremme av språklig mangfold. Interessant, for det er vitterlig mange morsmål i vår lille kommune, og språk er en finurlig greie. Men hva ser vi: På Kolvereid var det bare funnet plass for arabisk språk og kultur denne dagen. Slik forstår jeg i alle fall Ytringens referat. Det er også inntrykket en får av bildematerialet til artikkelen.

Jeg vet ikke om det finnes noen oversikt over det, men det må da være flere titalls morsmål representert i kommunen til enhver tid. For eksempel samisk, dansk, svensk, polsk, tysk, engelsk, nederlandsk, islandsk, russisk, spansk, italiensk, norsk(?) og kanskje til og med kinesisk. Hvor er det blitt av disse på en dag som dette?

Det jeg likevel reagerer mest på er, som det går fram av reportasjen, at det i en barnehage på Kolvereid ble åpnet for besøk av damer iført religiøse hodeplagg for å fortelle eventyr til barna. Det er da jeg lurer; kan det virkelig være lov?

Jeg har registrert at norske verdier er noe man helst ikke skal snakke høgt om, spesielt ikke i møte med fremmede kulturer. Min påstand er likevel at en av de fremste norske verdiene, for ikke å si den aller fremste, er at vi til nå har kunnet bevege oss fritt i det offentlige rom uten å risikere å bli utsatt for uønsket politisk og religiøs agitasjon av noe slag. Samtidig som vi også kan være trygg på at vi ikke behøver å frykte represalier eller fordømming om vi sjøl ikke signaliserer noen slik tilknytning.

Barn er ikke i stand til å forstå betydningen av verken religiøse symbol eller norske verdier. Da er det desto viktigere at vi som voksne forsvarer både oss sjøl og våre barn mot det jeg vil kalle en uthuling av en viktig norsk verdi og en tilsvarende innskrenking av vår frihet. Det føler jeg ikke kan ha skjedd her, og det er nok dessverre ikke et enestående tilfelle.

Du kan se innlegget her

For lite eller for mye brøyting?

Innlegg i avisa Ytringen

Ytringen presenterte nylig en sak der det klages over dårlig snøbrøyting i distriktet. En gjenganger i diskusjonen i Vinter-Norge. Av forståelige grunner, ettersom forholdene er så forskjellige rundt om i landet. Det gir meg likevel anledning til å presentere min ærbødige påstand; det brøytes generelt altfor mye!

Det er ikke min mening å kritisere brøytemannskapene, snarere gi de litt oppbakking. De er åpenbart klemt mellom barken og veden, mellom de som vil ha sommerføre hele året og de som prøver å regulere hyppigheten av brøytinga til et akseptabelt nivå. For som vi forstår; i dette spørsmålet finnes det ingen fasit og ingen mulighet for å enes.

I Ytringens artikkel listes det opp hvor mye snø som skal til før brøyting skal igangsettes etter gjeldende standarder. Ifølge disse skal det på veger utenfor kommunesentrene igangsettes brøyting ved 15 cm tørr snø eller ved 5 cm kram/våt snø. Min påstand er at det på Vikna, der jeg bor, knapt har falt så mye snø i hele vinter. Likevel har brøytebilene passert jamt og trutt helt sia slutten på elgjakta.

Jeg skjønner at brøyting har med framkommelighet og sikkerhet å gjøre, men er det ikke rimelig at hver enkelt tar litt større ansvar? Må du kjøre så bør du finne deg i at det tar litt tid, eller så kan du kanskje vurdere å la det være. Det blir også naturen og miljøet veldig glad for. Så er det noen som må mer enn andre. Her var det i gamle dager, det vil si da jeg var ung yrkessjåfør, noe som het kjetting. Med disse kunne jeg kjøre trygt nær sagt under alle forhold, men sjølsagt ikke så fort og ikke så langt som en kanskje kunne ønske.  

Til sjuende og sist er brøyting et spørsmål om bruk av penger. Penger som du og jeg må betale, enten vi kjører lite eller mye, og som egentlig er totalt bortkasta; når våren kommer er snøen likevel borte og all innsatsen forgjeves? Ved å spare litt på brøytebudsjettet blir det mer til andre viktige formål i samfunnet som skole, helse og miljø. Og kanskje også noe til bedre veger…

 

Ingen hjelp å få...

Tilsvar til digitaliseringsministerens svar på kronikk på nrk.ytring.no

Takk for gode og saklige kommentarer til artikkelen jeg skrev om etablering av datasentre i Norge. Spesielt hyggelig er det at sjølveste digitaliseringsministeren tok seg tid til å svare, blant annet på nrk.ytring, og til å delta i debatt om temaet i Dagsnytt 18.  

Jeg ønsker ikke å polemisere mot Astrup, men kan ikke unngå å legge merke til at han ikke har noen motforestillinger mot å bruke norsk natur og elektrisk kraft til å drive datasentre.

- Det er ikke et spørsmål om, men hvor vi skal tillate bygging av datasentre, sier ministeren, og slår fast at Norge har god tilgang på fornybar energi og at landet er et attraktivt land å etablere datasentre i.

Det siste er ikke vanskelig å forstå med en slik holdning fra politikernes side som vi har fått demonstrert i denne saken. At landet har god tilgang på fornybar energi, er derimot noe nytt. Har ministeren informasjon om en energikilde vi andre ikke kjenner til, eller tenker han på vind- og vannkraft som en utømmelig ressurs? Så vidt jeg har fått med meg foregår det for øyeblikket en durabelig kamp over det ganske land, fortrinnsvis mot utenlandske aktører, mot å bygge ut kraft på bekostning av norsk natur.

Hvor mye av landets kyst tenker ministeren seg det vil være riktig å bygge vindmøller på? Og hvor mange TWh tror han det vil være mulig å få ut av disse? Det vil uansett ikke bli mer enn promiller av det som til enhver tid etterspørres på verdensbasis. Og hvor mye blir det da igjen av uberørt natur til kommende slekter, slekter som skal følge slekters gang i tusener, ja gjerne millioner av år?

Jeg må også innrømme at jeg blir en smule fornærmet når Astrup påstår at problemet er at jeg «er skeptisk til digitalisering og de mulighetene som data og ny teknologi gir». Til det kan jeg si at jeg som journalist har holdt på med data og digitalisering helt fra dataalderens morgen, som trolig er atskillig lenger enn ministeren. Jeg er da også fullstendig klar over at viktige samfunnsfunksjoner er avhengig av data og datakraft. Samtidig er jeg like klar over at svært mye av det som foregår på nettet i dag slett ikke kan karakteriseres som samfunnsnyttig, men kanskje til og med tvert imot.

Det betyr at vi må bruke datakraften med fornuft, akkurat som all annen kraft. Men det er ikke fornuften som styrer investeringene til selskaper som Google. Det er muligheten til fortjeneste. Derfor er det opp til andre å «ta til vettet», og jeg kan ikke se annen mulighet enn at det må bli politikerne. Dessverre ser det ut til at politikerne har sviktet i dette tilfellet, og ministerens svar tyder ikke på at det vil bli noen hjelp å få fra den kanten med det første…

Tilsvaret er publisert på Attac.no

 

Når politikerne abdiserer

Innlegg på NRK Ytring og i Trønderavisa 16/8


Skogeier Leopold Løvenskiold er en lykkelig mann, leser vi, etter at datagiganten Google har kjøpt nesten 2000 mål av hans eiendom i Skien. Det er til å forstå, sjøl om det er smått utrolig at en av Norges største skogeiere skulle ha behov for enda mere penger. At politikere over hele fjøla bejubler kjøpet, er derimot ikke til å forstå. Det er bare trist.

– En fantastisk nyhet. Dette er det største som har skjedd i min tid, sier Ap-ordfører Hedda Foss Five i Skien.

- Dette er gode nyheter for Telemark og Norge, kan næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) fortelle. Og Digitaliseringsminister Nikolai Astrup (H) følger opp;

- Norge har alle forutsetninger for å bli en ledende datasenternasjon i Europa. Rikelig tilgang på fornybar energi, god infrastruktur, redusert elavgift og fjerning av maskinskatten gir et godt utgangspunkt for at Norge skal tiltrekke seg flere investeringer i datasentre.

Dette sier de altså bare dager etter at FN gjennom sin klimarapport ga de samme politikerne kraftig juling for manglende klimaambisjoner, etter en rekordvarm hetebølge over Europa, og etter at over ti milliarder tonn is smeltet på Grønland på én dag.

Nå vil politikerne la Google, som er den største aktøren i det digitale annonsemarkedet i Norge, men som knapt betaler skatt til landet og som i stedet kanaliserer overskuddet til skatteparadiset Bermuda, rasere 2000 mål med skog i Norge, samtidig som de har fått lovnad på all mulig infrastruktur og miljøvennlig kraft som de bare vil ha.

Det er ikke lett å få ut informasjon fra informasjonsgiganten Google, men fra før kjenner vi til at selskapet allerede har gjort avtaler om kjøp av store mengder energi basert på norsk vindkraft. Hvor mange norske arbeidsplasser en eventuell etablering i Skien vil kunne bidra til, og hvilke arbeidsplasser det i tilfelle vil være snakk om, er ganske i det blå.

Det som er på det rene er at området i Skien kan gi plass til et datasenter som er større enn noe datasenter som finnes i Europa i dag. Og her er det snakk om kraftkrevende industri. Da Statnett i fjor kartla det samla omfanget av forespørsler om nettkapasitet knytta til planlagte datasentre i Norge, ble det lagt til grunn et strømforbruk tilsvarende nesten halvparten av det årlige strømforbruket i Norge. Da forstår vi at det vil komme krav om mer energi og dermed mer nedbygging av norsk natur.

Det kan sikkert sies mye bra om Google og deres virksomhet, men samfunnsnytten av å fylle store areal med datamaskiner og bruke verdifulle energiressurser i form av ren, fornybar vind- og vannkraft for å drive disse, bare for å gi oss bedre plass i «skyen» for våre mer og mindre unyttige digitale aktiviteter, og for at vi skal bli pådytta enda flere unyttige annonser, er absolutt diskutabel. Det samme kan sies om etablering av datasentre for utvinning av kryptovaluta, som flere kommuner ser ut til å være svært interessert i.

I disse valgtider er det mange som forventer at våre politikere skal lede an på vegen mot en bedre verden og ei trygg framtid, og i det miste forsøke å gi oss løsninger for hvordan vi som nasjon skal husholdere med naturen og energien vår til beste for miljøet og klimaet. I stedet velger de samme politikerne å abdisere, og lar seg blinde av internasjonale gigantselskaper som vil etablere seg på norsk jord, for ikke å si skog, uten tanke på hva det egentlig er vi vil med våre naturressurser.

Da er det ikke mye håp verken for klimaet eller miljøet, verken i Norge eller i verden.

Se kronikk på NRK Ytring

Kronikken er også publisert på Attac.no

Se også tilsvar fra Digitaliseringsminister Nikolai Astrup

Takk til Strøksnes

Juni 2019
Leserinnlegg til ukeavisa Dag og tid i forbindelse med en debatt om Israel. Ble ikke tatt inn.

Eg er mellom dei som finn glede i å lesa gode lesarinnlegg. Her finn eg ofte det mest interessante stoffet i avisene. Av og til er det og slik at eg tenker at eg skulle ha takka forfattaren for eit godt innlegg, men når kvardagen kjem så blir det glømt.

Mellom anna har eg tenkt at eg skulle ha takka Morten Strøksnes for hans gode innlegg i samband med artikkelserien frå Israel her i bladet. For at han har tatt på seg det arbeidet og den belastninga det er å gå i rette med påstandane og haldningane som kjem fram i artikkelserien til Geir Olav Jørgensen.

Men det har ikkje blitt noko av. Ikkje før no. No ser eg at Strøksnes får pepper frå Dag og Tids redaktør. Som gammal journalist tykkjer eg det er pinleg, all den tid innlegga frå Strøksnes har vore trygt innafor det saklege og basert på dokumenterbare fakta. Hard i klypa er han, men så er denne konflikten heller ikkje nokon søndagsskole. Når så kona til forfattaren av artikkelserien får sleppe til med usaklege åtak på Strøksnes, er det på tide å «skride til tastaturet».

No trur eg Strøksnes sjølv er i stand til å svare for seg, men eg er ikkje så sikker på at han orkar å ta ein debatt på dei premissa som Sarah Jørgensen legg opp til. I motsetnad til ektemannen, som i sine svar til Strøksnes har vore rimeleg sakleg og mottakeleg for kritikk, nyttar ho sin posisjon som etterkomar etter Holocaust-overlevande til å legge tankar og meiningar i munnen, eller rettare, i penna til Strøksnes, som han slett ikkje har ytra. I staden for å freiste å imøtegå Strøksnes med fakta og sakleg argumentasjon, kjem ho med urimelege påstandar om kva han tenker og ikkje tenker.

Så vidt eg kan sjå har Strøksnes ikkje gjort anna enn å peke på feil og manglar i Jørgensens artiklar. For det kan ikkje vera slik at sjølv om artiklane handlar om menneska og deira tankar og haldningar, så er det ikkje så nøye med fakta, i sær om dette er fakta som er heilt grunnleggande for å forstå historia, i dette tilfellet historia til staten Israel. Forstår eg Sarah Jørgensen rett meiner ho at «fleire tiår gamle fakta som ingen kan gjere nok med» ikkje er noko å bry lesarane med?

Det er ikkje noko vettug menneske i Norge, eller i verda for den del, som ikkje krympar seg i skam over den uhyrlege lagnaden til Holocaust-ofra, som for det meste var jødar. Derfor er det så vanskeleg å forstå at dei som kallar seg jødar i dag ikkje er i stand til å sjå at måten staten Israel ter seg på, no og heilt sia FN med «gudfar» Trygve Lie i spissen gjekk med på å opprette staten, er sterkt kritikkverdig, spesielt i høve til innbyggarane i landet dei kom til. Dette er historiske fakta det ikkje er råd å komme utanom om ein ønsker det aldri så mykje. Innlegga frå Strøksnes har bidratt til å kaste ei strime av lys over denne historia som enkelte ønsker å trekke eit slør over.

Universitetsstriden – en varslet katastrofe

 

Leserinnlegg i Trønder-Avisa 29/4 2019


Reaksjonene er kraftige i Nord-Trøndelag etter at rektor Hanne Solheim Hansen ved Nord universitetet har foreslått å legge ned flere studiesteder for å spare penger. Pengene skal i stedet brukes på mer forskning og bedre kvalitet i undervisninga, heter det. Reaksjonene er om mulig enda kraftigere i Nordland. Ordet katastrofe er allerede tatt i bruk.

Jeg kan ikke forstå annet enn at dette i tilfelle må være en lenge varslet katastrofe. Folk som har bedre innsikt i dette enn meg, har advart mot nettopp denne situasjonen; at dersom man skal oppgradere fra Høgskole til Universitet så vil det koste penger, hvis ikke må det gå ut over strukturen, m.a.o. antall studiesteder/avdelinger (eller campus, som det nå heter om man skal være tilstrekkelig internasjonalt orientert).

Protestene strekker seg tilsynelatende over hele det politiske spekteret, noe som er ganske interessant. For sjøl om det framstår som temmelig uklart hvem som har drevet fram ideen om de nye desentraliserte (?) universitetene, så er det klart at det ligger politiske beslutninger bak. For Nord universitet sin del skjedde det ved Kongelig resolusjon i 2015, altså ei regjeringsbeslutning (i dette tilfellet Regjeringa Solberg).

I lys av dette er det klart at rektor ved det nye Nord universitet bare leverer på sitt samfunnsoppdrag når hun insisterer på å utdanne forskere og kandidater av høy kvalitet, slik også det nasjonale organet for kvalitet i utdanningen (NOKUT) krever. Det er klart at dette kravet vil måtte være høyere enn om det fortsatt hadde vært snakk om en høgskole.

Spørsmålet blir derfor; trenger vi et universitet i Nord-Trøndelag. Etter min mening, nei. Det vi trenger er utdanningsinstitusjoner som er i stand til å levere utdanning etter de kravene det offentlige og næringslivet i regionen har behov for, det vil si fagfolk med god yrkesutdanning, omtrent slik høgskolene leverte før «katastrofen» inntraff.

I et lite land som Norge med fem millioner innbyggere kan vi ikke legge lista så høgt at vi skal ha universitet «rundt hver sving». Vi burde klart oss meget godt med de fem-seks universitetene vi har hatt inntil nylig, med NTNU som det nærmeste for vårt vedkommende. Det ligger til alt overmål i det som nå må kalles vårt eget fylke.

Situasjonen ved våre universiteter er dessuten slik at lista legges så høgt at vi må ta inn forskere og studenter fra utlandet for å fylle kompetansekravene. I øyeblikket er hver fjerde forsker ved norske universitet utenlandske statsborgere. Ved NTNU er det så mange som hver tredje. En av tre doktorgradsstipendiater er også utenlandske. Samtidig vet vi at en større og større del av undervisninga ved universitetene foregår på engelsk. Til og med på Campus (?) Steinkjer foregår nå undervisninga ved helt vanlige fagutdanninger helt og holdent på engelsk.

Hvorfor det må være slik fatter ikke jeg, men det er rimelig å anta at det har en sammenheng med at mange elever og lærere ikke behersker norsk, og at mye av pensumlitteraturen heller ikke foreligger på norsk. At dette i sin tur er med å disfavorisere norske elever, hvis fremste fortrinn egentlig skulle være nettopp språket, trenger en ikke spekulere på. Spørsmålet det hele koker ned til blir da; skal vi utdanne flere forskere, doktorer og professorer, delvis fra utlandet, eller trenger vi flere sjukepleiere, lærere og fagarbeidere. Er det den første kategorien vi trenger flere av er svaret; kjør på med større bevilgninger. Er det den andre, må svaret bli; rykk fram til start og gå tilbake til den gamle høgskolestrukturen.

Uetisk EØS-argumentasjon

Leserinnlegg i Namdalsvisa - desember 2018

Namdalsavisas redaktør – som jeg må gå ut fra er den som skriver avisas ledere – er igjen frampå med sin aldri hvilende EU/EØS-iver. Denne gangen bruker han Sylvi Listhaug som kronargument for ikke å røre EØS-avtalen, antagelig i en forhåpning om at noen av de namdalingene som ikke liker EØS-avtalen kanskje heller ikke liker Listhaug. Dermed må de forstå at de i alle fall ikke må gjøre som hun ønsker; å reforhandle EØS-avtalen. 

Jeg har stilt spørsmålet før fra denne plassen og kan gjerne gjenta det; Hva er det NA-redaktøren er redd for? At vi namdalinger skal tenke sjøl? At vi kanskje skal få en bedre EØS-avtale enn den vi allerede har? Hvorfor denne panegyriske hyllesten til EU/EØS og de stadige forsøkene på å banke inn i oss at vi ikke må røre EØS-avalen?

Redaktøren er sjølsagt klar over at svært mange, både i Namdalen og ellers i landet, er sterkt tvilende til EØS-avtalen slik den fungerer. For ikke å snakke om holdninga til EU. Jeg synes derfor det rett og slett er en hån mot leserne når redaktøren gjennom sine ledere opptrer slik han gjør. Å mene noe om, og til og med argumentere for både EU og EØS er sjølsagt greit, men å bruke lederen som en talerstol til hele tida å framsette mer og mindre udokumenterte påstander om EU og EØS sine fortreffeligheter, stikk i strid med hva som er grunnholdninga blant leserne, er etter min mening uetisk.

Så hva kan jeg som leser gjøre med det? Jo, ta i bruk det eneste virkemidlet leseren egentlig har og som redaktøren kanskje forstår; å si opp abonnementet. Det er hermed gjort.

PS: Dersom NA-redaktøren en gang skulle komme til sans og samling og innta en mer nøktern holdning til EU/EØS, vil jeg sette pris på å bli gjort oppmerksom på det, slik at jeg kanskje kan vurdere å gjenoppta abonnementet.   

Dag Hallvard Ystgaard

Meningsbæring satt på hodet

Brev til Nationen - desember 2018                                       

Hei

Jeg fikk nylig ei hyggelig melding fra Nationen om at jeg i tre uker framover skal få avisa tilsendt gratis og uforpliktende. Jeg er blant de som fortsatt synes det er best med avis på papir og såg fram til å se hva Nationen har å by på for tida.

Det første nummeret jeg fikk tilsendt fikk meg imidlertid på andre tanker. Her står det at avisa har lansert debattarenaen "motkultur" med ti nye "meningsbærere" fra hele landet, som en slags motmakt mot maktkonsentrasjon, blant annet i hovedstaden.  Alt vel så langt. Jeg liker debatt. Men så ser jeg at en av meningsbærerne bokstavelig talt bærer sin mening på hodet, i form av en hijab!  Det er ikke greit for meg.

Det signaliserer slik jeg ser det at denne personen henter sine meninger fra et helt annet sted enn inni sitt eget hode, fra noen som befinner seg helt utenom både samfunnet og den virkeligheten vi alle befinner oss i, enten det nå er på landet eller i byen. En slik person kan jeg ikke ha tillit til.

Så kan du si at det er bedre at vi får vite hvor vedkommende henter sine ideer fra enn at vi ikke får vite det? Nei, det er ikke det. For samtidig som vi får servert tanker og meninger som vi ikke helt vet hvor kommer fra, så vet vi helt sikkert at målet er å påvirke, påvirke oss som lesere til å tro på noe som er debatten og meningsbæringen uvedkommende.

Misjonering kalles slik virksomhet på norsk, enten den nå foregår med ord eller med annen type kommunikasjon. Dette er noe vi til nå har vært forskånet for i det norske ordskiftet og som Nationen etter min mening  burde holde seg for god til å bidra til på redaksjonell plass.

En slik meningsbæring ønsker jeg ikke å bli utsatt for og må derfor be om at Nationen stopper abonnementet, om det er aldri så mye gratis og uforpliktende.

mvh

Dag Hallvard Ystgaard
7900 Rørvik

Omskjæring eller religionsfrihet?

Innlegg i Adressavisa 2/5 2018

Forrige fredags gjestekommentar - "SV forbyr jødisk liv" - er et eksempel på hva en kan forvente å finne i et leserinnlegg, men ikke i en kommentar. Her har forfatteren tydeligvis en agenda, men mangler saklig argumentasjon.

Det er vedtaket i SVs landsstyre nylig om å forby omskjæring av guttebarn som har falt Adressas kommentator tungt for brystet. Så tungt at han titulerer seg som "Tidligere SV-politiker".

Her sauser kommentatoren omskjæring av guttebarn og slakting av reinsdyr sammen med religionsfrihet og minoriteters rett til å utøve sin kultur. Forstår jeg han rett mener han i fullt alvor at "venstresida" ved å forby omskjæring "tillater at staten begår overgrep mot både enkeltindivider og sårbare minoriteter". Ja, atpåtil at "humanismen forlater sosialismen"!

Det er da jeg må spørre; finnes det noe mer inhumant enn å skjære i små barn? Er det ikke snart på tide at de som holder seg med slikt som religion innser at det er religionen det er noe feil med og ikke barna?

Å komme på kant med "sitt" parti kan ha så mange årsaker og kan skje både politikere og velgere. Men å misbruke kommentatorrollen til å framføre usakligheter, virker ikke særlig tillitskapende for oss som lesere.