"Sist helg knakk kulturavdelingen i Adresseavisen nettkoden..."!?
Det står å lese i innledningen til kulturkommentaren i den samme avisa forrige
lørdag. Det står noe mer også, men allerede her falt jeg av, sjøl om teksten handlet
om sjokknyheter; nyheter som skal få folk til å lese mer, om for eksempel
dildoer i rumpa og andre skrekkhistorier.
For det var ikke slik at det var kulturavdelingens lokaler eller
avdelingens medarbeidere som knakk sammen, eller nettkoden som gikk i stykker.
Da ville det vært god grunn til å lese videre, om da avisa i det hele tatt
hadde kommet ut. Uten operative lokaler og velfungerende medarbeidere ville det
vært vanskelig. Det skjønner alle. Og særlig dersom nettkoden er knekt i to!
Heldigvis er det grunn til å tro at det ikke var så alvorlig
fatt i Adresseavisa denne dagen. Det var vel ikke annet som skjedde enn at
kulturavdelingen hadde knekt nettkoden. Med andre ord at de omsider hadde
forstått hvordan internettet fungerer. Med litt velvilje forstår jeg det. Men
at denne bruken av intransitive verb, både i Adresseavisa og andre steder, ser
ut til å bre om seg, synes jeg er trist. For min egen del fører det til at
leseropplevelsen får seg en alvorlig knekk, og innimellom til fullt
sammenbrudd, slik som i dette tilfellet.
