torsdag 17. februar 2011

Farten må ned!

Forskningsleder ved Transportøkonomisk institutt Rune Elvik (bildet) slår fast at redusert fart er et effektivt og billig alternativ som på kort tid kan redusere antall dødsulykker på norske veger drastisk. Hvis man i tillegg gjennomfører mer effektive fartskontroller kan antall drepte reduseres med 130 i året, med andre ord en halvering i forhold til dagens nivå, mener han.

I et intervju med Dagsnytt 18 foreslår han blant annet at fartsgrensene senkes til henholdsvis 30, 50 og 70 km i timen på veger med syklister og fotgjengere, i tettbygd strøk og på veger uten midtdelere. Alle tekniske tiltak som er under planlegging eller som kan tenkes å gjennomføres i de nærmeste åra vil bare føre til en mindre nedgang i antall ulykker, mener Elvik som har ikke mindre enn tre doktorgrader innenfor emnet trafikksikkerhet.

Elvik har beregnet et tapt menneskliv til å koste samfunnet hele 30 millioner kroner. Likevel innrømmer han at hans forslag ikke er såkalt samfunnsøkonomisk lønnsomme, men ber politikerne bestemme seg om det er samfunnsøkonomiske betraktninger eller den såkalte nullvisjonen som skal gjelde. Disse målene er ikke forenlig, mener Elvik.

Se innslaget i Dagsnytt 18 her (Ca 25 min. ut)
Til TØI sine hjemmesider

onsdag 16. februar 2011

Må vi være så mange?

Verdens befolkningsvekst må senkes dramatisk, i følge en fersk FN-rapport. Hver dag fødes 200.000 barn, i løpet av året kommer vi til å være 7 milliarder mennesker på kloden og i 2100 kan vi være så mange som 14 milliarder!
 
- Jeg er er pessimistisk og dypt bekymret for jordas framtid og for dyrene og menneskene som bor der. Alle disse menneskene kommer til å gå ut over jorda og andre dyrearter på en grenseløst, destruktiv, egoistisk og kvalmende måte, sier professor Harald Kryvi ved Universitet i Bergen til NRK P2. Han blir deprimert av å høre på økonomenes tallmagi om hva verden kan tåle og anslår ca 1/2 milliard mennesker for å være passende som en bærekraftig befolkning på jorda. Også i Norge er vi allerede for mange, mener Kryvi.

Kunne ikke vært mer enig. Hvorfor må det være så mange mennesker? I verden, i Norge - på Vikna? Både mennesker, dyr og natur ville hatt det mye bedre om vi ikke hadde vært så mange. Hver for oss ville vi kanskje til og med vært lykkeligere. Problemet er at virkemidlene ikke er så opplagte og at verdens politikere ikke tør ta de i bruk (kanskje bortsett fra i Kina?). For i politikken som i økonomien er det kjøttvekta (les antall velgere og konsumenter) som betyr noe.

Hør innslag på NRK P2 her
Så mange mennesker er vi nå!

Unnskyld!

Innlegg i NA 3. mai 2010
Politikere og næringslivsledere fornekter seg ikke. Etter at 40 år med forhandlinger om grensen i Barentshavet har fått en lykkelig slutt, er den eneste tanken de har i hodet; Når kan vi begynne å hente ut oljen. Det jeg lurer på er; Hvor kortsynt går det an å bli? Er det ingen av disse personene som har barnebarn? Hvilken rett har vi til å frarøve kommende generasjoner muligheten til å bruke olje og gass for å gjøre sin hverdag lettere?

Jeg har lest et sted at halvparten av verdens oljeforekomster er forbrukt i løpet av de siste 100 år og at det med dagens tempo vil ta 35 år å bruke opp den andre halvparten. Samtidig vet vi at det har tatt jorda flere hundre millioner år å lage den samme oljen og gassen og at det sannsynligvis vil ta minst like lang tid å lage nye forsyninger, om det i det hele tatt vil skje.

Det er ingen gitt å si hvor lenge menneskene får være på jorda. Noen millioner år til bør være realistisk. Uansett må vi kunne legge forholdene til rette for at de som kommer etter oss får like gode muligheter som oss til å ha et godt liv. Men så klarer vi altså ikke å tenke så langt fram som til våre egne barnebarn. Sjøl med optimistiske prognoser vil det være lite olje igjen når de nærmer seg ”middagshøyden”.

Derfor føler jeg et sterkt behov for å si; Tiril, Thoryus, Hallvard, Thilde og Oline: Unnskyld! Unnskyld for at jeg ikke lot det være igjen en skvett til dere også, slik at dere kunne bruke den i bilen, på mopeden og i båten! Unnskyld for at jeg ikke evnet å bidra til å stoppe galskapen! Unnskyld for at jeg var for svak!

Farfar

Trafikksikkerhet - et spørsmål om politisk vilje (Innlegg i NA før valget i 2009)

Vi vet det alle sammen. Det skjer om igjen og om igjen. Av og til kommer det nært - noen ganger veldig nært. Som i Grong i Nord-Trøndelag nylig. For de aller nærmeste er det en tragedie som de må bære med seg resten av livet. Vi andre blir berørt, men priser oss lykkelig over at ikke noen av våre kjente og kjære var innblandet. Ikke denne gangen heller.

Innerst inne vet du at neste gang kan det være annerledes - og du får vondt i magen, eller i brystet. Men du tenker; trafikkulykker rammer tilfeldig. En råkjører, en løpsk tilhenger eller en møtende bil i feil kjørefelt kan du ikke gardere deg mot. Eller kan du det?

Nei, ikke du alene, men samfunnet. Det vil si; vår felles vilje, som vi har satt politikerne til å sette ut i livet for oss. Det er i alle fall det de i disse tider vil ha oss til å tro. Derfor; hvorfor er det ingen som tar til orde for å gjøre noe med det som i beste fall må sies å være en stygg ripe i vårt bilde av velferdssamfunnet?

Svaret er enkelt: Det mangler politisk vilje. Sagt på en litt mer brutal måte; Politikerne (og vi?) er villig til å se mellom fingrene med at 250 blir drept, 1000 hardt skadd og flere tusen lettere skadd i trafikken hvert år. For løsningene er der, i første rekke i form av redusert fart, sikrere veger, strengere krav til kjøretøy og kraftige reaksjoner mot overtredelser. Ikke alt kan skje like raskt og mye koster penger, men mye er gratis og kan gjennomføres ”over natta”.

Men jeg ser for meg reaksjonene. For eksempel dersom noen skulle foreslå å sette ned fartsgrensa til 60 km i timen på alle veger uten gang og sykkelsti, eller på veger uten midtrabatt, i påvente av at disse tiltakene kanskje en gang blir gjennomført; Det ville stige et ramaskrik fra landsende til landsende - i alle fall tilsynelatende, det vil si i mediene. Klart politikerne skygger unna.

Til politikernes forsvar kan sies at de mangler ryggdekning fra oss velgere til å gjøre noe som virkelig monner. Men ryggdekning kan de ikke få før noen tar problemet på alvor og ”lager en plan”. Først da vil vi kunne se om det virkelig er vilje til å gjøre noe som monner for å få bukt med de daglige tragediene på våre veger. I mellomtida må vi krysse fingrene, svelge angsten og håpe på det beste når vi eller noen av våre kjære skal ut på landevegen. De fleste av oss har ikke noe valg - sjøl ikke i et valgår.