lørdag 13. august 2022

Myndighetene må ta kontroll over kraftmarkedet

Leserinnlegg i avisa Ytringen 11/8 22

EU la i slutten av mai fram en plan for å bedre energiforsyningen i EU. Olje- og energidepartementet har på bakgrunn av dette sendt et forslag om endring av norsk energilovgivning ut på høring med frist 22. august. Dette er min høringsuttalelse sendt til Olje- og energidepartementet den 29/7:

Så vidt jeg forstår er EUs plan (Repower EU) en plan for blant annet å hastebehandle konsesjoner for nye vindkraftverk både til lands og til havs. Denne vil da også kunne gjøres gjeldende for Norge gjennom EØS-avtalen (fornybardirektivet). Forslagene innebærer etter min mening en dramatisk utvidelse av sentrale myndigheters adgang til å tildele konsesjoner sett i forhold til tidligere regime. Blant annet ved at konsesjoner skal kunne gis uten spesifikke krav til konsekvensutredninger. Dette vil etter mitt syn være totalt uakseptabelt.

Generelt er min holdning at vi for øyeblikket har nok fornybar energi i Norge. Dernest at vindkraftverk, både til lands og til vanns, er en dårlig løsning, først og fremst på grunn av de store inngrepene i naturen, at de er svært kostbare og ressurskrevende å bygge og at de er til hinder for tradisjonell næringsvirksomhet som reindrift og fiske. De eneste områdene der jeg eventuelt kan akseptere vindkraft er i og omkring store byer eller industrianlegg, der infrastruktur og andre forhold ligger til rette og der naturmiljøet på forhånd er ødelagt.

Dernest er det klart for meg at Norge aldri kan bli noe «batteri» for EU i form av tilførsel av såkalt grønn energi, slik myndighetene later til å tro. Denne tilførselen vil uansett aldri kunne bli noe annet enn et svært lite tilskudd til energiforsyningen i EU. I perioder der vi har overskudd av kraft i Norge vil det sjølsagt være aktuelt, men da uten at dette i vesentlig grad går ut over prisene og strømforsyningen i det norske markedet, slik tilfellet er nå. Vi kan ikke bygge ned norsk natur for å gi EU «en grønn maske».

Når det er sagt har jeg ingen problemer med å godta å måtte betale mer for strømmen enn det vi gjør her i Midt-Norge for tida, spesielt ikke når overskuddet går til det offentlige. Så lenge vi ikke har ubegrensa tilgang til rein kraft – verken i Norge eller andre deler av verden – må vi lære oss å husholdere med krafta, og det klarer vi nok ikke uten at prisen går vesentlig opp.

Derimot er jeg svært kritisk til de store prisforskjellene vi har her i landet og den katastrofalt dårlige måten myndighetene har handtert dette problemet på. Vi kan ikke overlate til markedet å styre kritisk infrastruktur som kraftproduksjon og strømforsyning. Strømstøtte er bare et bevis på at myndighetene totalt har mistet – eller frasagt seg - kontrollen over strømmarkedet.

Jeg vil til slutt påpeke at en høringsfrist satt til 22. august er uakseptabel kort. Like uakseptabelt er det at underlagsdokumentasjonen ikke foreligger på norsk. Jeg vil derfor mene at et rimelig krav må være at all underlagsdokumentasjon oversettes til norsk, samt at høringsfristen settes til minimum 8 uker etter at underlagsdokumentasjonen foreligger på norsk, i tråd med krav fra organisasjonen Motvind Norge.

Se innlegget her

mandag 15. november 2021

Det står om ytringsfriheten

Leserinnlegg sendt til ukeavisa "Dag og tid". Ikke tatt inn.

Etter det tragiske dødsfallet til den svenske kunstneren, kunstkritikeren og ytringsfrihetsforkjemperen Lars Vilks, ser jeg at mange norske medier omtaler han som «kontroversiell» og «omstridt», og da med henvisning til de såkalte Muhammed-karikaturene. Da må jeg spørre; når ble ytringsfrihet kontroversielt i Norge?

Her er mediene på en farlig veg. Sjøl om det både i Norge og Sverige er krefter som åpenbart misliker at noen benytter seg av sin og vår alles ytringsfrihet, blant annet til kritikk av religion, er det et tankekors at journalister tar i bruk ord som åpenbart er egna til å tåkelegge hva det egentlig står om. At noen misliker Vilks kunst betyr vel ikke at han dermed også er kontroversiell? I Norge eller i Sverige?

Lars Vilks betalte en høy pris for å benytte seg av sin ytringsfrihet. I 15 år levde han med «en pris» på sitt hode, nærmere bestemt 100.000 dollar. Og mange var villig til å innkassere prisen. Til tross for massiv politibeskyttelse gikk det likevel galt. I disse dager svulmer våre hjerter over når «vi» gir fredsprisen til to journalister, nettopp for deres kamp for ytringsfrihet. I Russland og Filippinene, ja, men hva med Norge? Kan vi slå oss på brystet og ta ytringsfriheten for gitt?

I det nylig framlagte statsbudsjettet ligger det an til at ett av de få dedikerte mediene i Norge for menneskeretter og religionskritikk, Human Rights Service, skal bringes til taushet ved å bli strøket fra budsjettet. Fordi noen ikke liker, eller kan bli støtt av, det de skriver? På Ås har den amerikanske rektoren ved NMBU (tidligere Landbrukshøgskolen) foreslått å gi forsker Cesilie Hellestveit ved Folkerettsinstituttet munnkurv for hennes høyst betimelige påpekninger om det store innslaget av utenlandske forskere og studenter ved norske universitet og høgskoler. Fra Porsgrunn hører vi om en ordfører, til og med fra Ap, som synes det er en god ide at de som ønsker å benytte ytringsfriheten i hans by, må betale for at politiet skal beskytte de mot å bli møtt med vold. I Stavanger blir Klimarealistene møtt med fordømming og forsøk på utfrysing fra universitetsledelse og akademia fordi de tillater seg å komme med motforestillinger mot rådende oppfatninger omkring årsaken til klimaendringene. Og i Trondheim har ledelsen ved universitetet (NTNU) avsatt, eller i alle fall ønsket å avsette, en av sine ansatte fordi han har kommet med "avvikende" synspunkt om bakgrunnen for det tragiske drapet på to afghanske ungdommer i byen for et par år sia.        

Ytringsfrihet er noe vi må kjempe for hele tida, hvis ikke blir den tatt fra oss, bit for bit. Noen få våger å ta kampen, også i Norge. De fleste gjør som meg, og holder kjeft, eller de bruker ord som kontroversiell om de som står opp for ytringsfriheten. Det er ikke noe som heter «ytringsfrihet light» eller «ytringsfrihet med forbehold». Enten har du det eller så har du det ikke. Nå gjelder det å holde tunga beint og penna kvass om ytringsfriheten ikke skal gå tapt.

onsdag 6. oktober 2021

Medietilsynet - en fornærmelse mot oss gamle

Innlegg i Namdalsavisa 6/10 21

Direktøren i Medietilsynet er ute i avisene, blant annet NA, for å informere om årets internasjonale dag for eldre, som visstnok var den 1. oktober. Her stiller hun det retoriske spørsmålet om vi synes det er vanskelig å finne ut om en nyhet på internett er falsk og om vi synes det er skremmende at nettsider samler inn informasjon om hva vi gjør på nett? Sjølsagt gjør vi det! Direktørens svar på utfordringen er å sette gamlingene på skolebenken.

Direktøren har nemlig gjort sine undersøkelser og har funnet ut at bare en av ti over 80 år «synes det er enkelt å håndtere desinformasjon og falske nyheter». På bakgrunn av sin «forskning» trekker hun den konklusjonen at «dette kan resultere i at eldre enten deler usanne saker og på den måten bidrar til spredning av uriktig informasjon, eller ikke tør å delta i den digitale debatten». Som løsning på dette tilsynelatende problemet lanserer hun det hun kaller Medietilsynets seniorskole, for «å gjøre deg som er usikker når du bruker internett og Facebook eller andre sosiale medier, tryggere».

Jo, takk for det, men her tror jeg direktøren forordner feil medisin til feil pasient. Jeg vil ha meg frabedt at det - nok en gang - er vi gamlingene som er problemet. For meg framstår det som et sunnhetstegn at bare en av ti gamlinger (i direktørens statistikk definert som de over 80), synes det er enkelt å håndtere desinformasjon og falske nyheter. At Facebook og andre sosiale medier driver overvåking i stor stil og flommer over av falske nyheter er det liten tvil om. Men å stemple oss gamlinger som sløve og kunnskapsløse i vår omgang med sosiale medier, betrakter jeg som en fornærmelse. Min påstand er at det finnes andre populasjoner i befolkningen som er atskillig mer ukritisk og bryr seg mindre om både overvåking og falske nyheter enn de eldre.

Jeg foreslår at direktøren slår opp på tilsynets egen nettside, der det som første punkt står at «Medietilsynet skal legge til rette for et mangfold av redaktørstyrte journalistiske medier over hele landet, og synliggjøre hvor viktig disse mediene er for ytringsfriheten og et levende demokrati». Det er altså ikke Medietilsynets oppgave å legge til rette for Facebook og andre overvåkingsorgan – også kalt sosiale medier. Hva om tilsynet i stedet slo et slag for de redaktørstyrte mediene?

Som et alternativ foreslår jeg at Medietilsynet arbeider aktivt for å etablere et sosialt medium - kall det gjerne Fjesbok – først og fremst til bruk for norske brukere og gjerne i samarbeid med redaktørstyrte medier, slik som NA, men fritt for annonser og der bruken av algoritmer og metadata er kontrollerbar og redusert til et minimum.

Er det for mye å håpe på i min levetid?

Dag Hallvard Ystgaard

Gamling, 74 år

Du kan se innlegget her

søndag 21. mars 2021

Halal på Steinkjer

Leserinnlegg til Trønder-Avisa. Innlegget ble ikke brukt. Sensurert?

I Trønder-Avisa sist lørdag kunne vi lese om inderøyningen Mohammed som skal åpne butikk i Steinkjer for salg av halalkjøtt, slik at «folk både får i seg riktig halalkjøtt og at innvandrerkvinner får seg inn på et vanskelig jobbmarked», som det står. Tanken er ifølge grynderen at 80 prosent av de ansatte skal være innvandrerkvinner og at «Makka halal-kjøtt» skal bli en bedrift for inkludering.

Det er framstilt som en gladsak. For meg blir dette bare uendelig trist, og nok et bevis på at vi i Norge ikke evner å sette pris på, eller å forsvare, en kultur som vi i fellesskap har utviklet og utbedret gjennom 10.000 år for at vi skal få et mest mulig trygt og godt samfunn å leve i.

Den jobben er vi fortsatt i gang med. Hver dag. Men jeg føler ikke at vi tar jobben seriøst når vi tillater at det en eller annen fritenker - kall han gjerne profet – i et land langt unna Norge, for flere hundre år sia, sa om at vi må framsi besvergelser - kall det gjerne bønner - før vi tar livet av et dyr, skal gjelde også i Norge og i Trøndelag. Det vil jeg kalle et gedigent kulturelt tilbakeskritt både for nordmenn, trøndere og inderøyninger.

At 80 prosent av de ansatte skal være forbeholdt innvandrerkvinner og kanskje også med et eget tankesett, regner jeg med må bli en sak for arbeidstilsyn og LO. At det vil føre til inkludering kan ingen få innbilt meg.

 

Dag Hallvard Ystgaard

ex. innherredsbygg

torsdag 10. desember 2020

Kjepphøg oppdrettsnæring

Leserinnlegg i Nationen 10/12 2020

Oppdretts- og sjømatnæringa er i gang med å posisjonere seg foran forhandlingene om en ny handelsavtale med England etter Brexit. Det er de sjølsagt i sin fulle rett til. Men måten det gjøres på får en til å tenke at nå er oppdrettsnæringa blitt vel høg på seg sjøl. Både administrerende direktør Geir Ove Ystmark i Sjømat Norge og markedsanalytiker Silje Gjerp Solstad i Norsk sjømatråd har i avisinnlegg i det siste, blant annet i Nationen, antydet en strategi overfor norske myndigheter som ikke kan karakteriseres som annet enn ei gedigen breiside mot norsk landbruk.

Når landbruket gir uttrykk for berettiget frykt for konsekvensene dersom Norge skulle gi redusert toll og dermed bedre markedsadgang for britiske landbruksprodukter, i bytte for tilsvarende redusert toll for norsk sjømat, er svaret fra sjømatnæringa at deres markedsadgang «trues av norsk landbruksnæring»! Intet mindre. De får seg også til å raljere over norsk landbruk ved å påstå at «et subsidiert norsk landbruk får ødelegge for deres framtidige markedsadgang».

Dette er det jeg vil kalle et slag under beltestedet. En kan forledes til å tro at det er britenes forhandlere som her uttaler seg og ikke representanter for et seriøst norsk næringsliv. Representanten fra sjømatrådet argumenterer til og med for at hele EU burde få bedre markedsadgang for sine landbruksprodukter (underforstått; på bekostning av norske). For, som hun sier; da ville vi etter alt å dømme betalt langt mindre toll for sjømaten. I stedet anbefaler hun landbruksnæringa å lære av sjømatnæringa, og heller finne andre markeder for sine produkter.

Da lurer jeg på; hvor grådige og bevisstløse går det an å bli? Er oppdretts- og sjømatnæringa blitt så blendet av egen rikdom og, ja, suksess, at den ikke klarer å se at norsk landbruk og norsk oppdrett er to forskjellige verdener? Norsk landbruk er dømt til å operere under noen av de vanskeligste naturgitte betingelsene en kan tenke seg på kloden, mens det for oppdrett er helt motsatt. Da kan ikke næringa komme trekkende med at det er bare å finne nye markeder, når det er kostnadene og dermed prisen som er avgjørende. Det er jo nettopp derfor sjømatnæringa heller ikke vil ha toll!

Men mens det for oppdrettsnæringa, som er den desidert største delen av sjømatnæringa, er et spørsmål om hvor stort overskuddet skal være, er det for norsk landbruk et spørsmål om å overleve. Ifølge tilgjengelige tall har vi nå ei sjølforsyning i Norge på under 40 prosent. Da er det ikke mer import vi har behov for, men mindre. Det må også oppdrettsnæringa kunne innrømme.

Kanskje næringa burde anerkjenne norske bønders eksistensberettigelse og heller konsentrere seg om sine egne utfordringer, i stedet for å forsøke å tyne ut noen ekstra kroner i overskudd ved å gå til angrep på norske bønder og norsk sjølforsyning.

Se innlegget i Nationen her

torsdag 28. mai 2020

Nok anglo-pop i Trønderradioen

Innlegg i Trønder-Avisa 26/5 2020
 
Bjørn Ludvig Bergsmos hjertesukk i TA over manglende debattkultur i NRK Trøndelag gir meg anledning til å følge opp med mitt hjertesukk, som jeg har båret på i mange år, nemlig Trønderradioens, og for så vidt også NRKs, hyppige bruk av det jeg vil kalle anglo-amerikansk listepop til å fylle sendingene.

Årsaken til at jeg har vegret meg er sjølsagt at jeg innser at verken jeg eller andre (som for eksempel Bergsmo) har noen som helst påvirkningskraft i dette tilfellet. «Goddagmann – økseskaft»-svaret fra P1-sjefen og distriktsredaktøren gjør det da også helt klart; de har ikke til hensikt å endre på noe som helst, enten det gjelder etikk eller musikk.

Likevel, som pasjonert, og etter hvert også pensjonert, radiolytter med NRK som fremste informasjonskanal, har jeg et inderlig ønske om å få servert relevant nytt også fra Trøndelag. Men det nytter bare ikke. Hver gang jeg skrur over for å høre på NRK Trøndelag så kommer det først noen ord om ”det rikholdige programmet i dagens sending…”, etterfulgt av;  ”… men først  litt musikk”. Og da er det ikke trøndersk eller norsk musikk det er snakk om, men altså anglo-amerikansk listepop.

Hvorfor må det på død og liv spilles listepop i en vanlig distriktssending fra NRK? Jeg tror jeg vet svaret; NRK Trøndelag har for mye sendetid i forhold til ressurser til programskaping. Og så vet vi jo at valg av utfyllingsmusikk gjøres av en datamaskin på vegne av alle NRKs distriktskontor - såkalt formatering. Resultatet er gitt; jeg slår av radioen, eller skrur tilbake på P2. Og så er jo alltid NRK Klassisk eller en annen musikkanal der som en nødløsning. Jeg har ikke noe ønske om - eller behov for - å bli formatert etter P1s musikksmak.

Jeg godtar at det ”i gamle dager” - det vil si før cd-spiller, mp3, ipod og diverse - var et visst behov for å gi lytterne musikk av ymse slag gjennom eteren. Slik er det ikke lenger. De aller fleste kan spille akkurat den musikken de vil, akkurat når de vil. Den er stort sett tilgjengelig på en eller annen "plattform". Da er det litt underlig at Trønderradioen - av alle - skal tvinge "anglo-pop" på sine lyttere?

Se innlegget i TA her

onsdag 15. april 2020

Korona-svar til Norsk Journalistlag

Hei.

Jeg har mottatt denne oppfordringen fra NJ om å takke publikum for tilliten. Som pensjonist er jeg ikke lenger aktiv i journalistikken, men ser at det kan være god grunn til å takke for solidaritet og tillit i den situasjonen vi er i.

Men så ser jeg videre at denne takken skal formidles via Facebook?! Facebook, som er det jeg vil kalle verdens største internasjonale (amerikanske) overvåkingsorgan, og som kanskje er den største trusselen mot en fri og uavhengig norsk presse, skal altså brukes til å vise vår takknemlighet. Jeg kan ikke si annet enn at jeg synes det er patetisk. Og skremmende.

Jeg har sjøl vært en sporadisk (mis)bruker av Facebook, men fant allerede i 2016 ut at dette ikke var noe for meg, og meldte meg ut av Facebook-samfunnet (se innlegg på bloggen GodDagMann), sjøl om jeg sjølsagt (som det går fram av innlegget) er klar over de åpenbare fordelene med et slikt program.

Helt sia da har jeg håpet at noen kunne finne på at å etablere en egen norsk versjon, fundert på norske presseetiske verdier, men det har ikke skjedd så langt såvidt meg bekjent. Jeg vil derfor benytte anledningen til å oppordre NJ, eller noen av NJs medlemmer eller medlemsbedrifter til å opprette en norsk "Fjesbok", uten annonser og lagring av underliggende data, men muligens basert på et (svært) rimelig abonnementssystem. Det burde ikke være noen heksekunst for et par nevenyttige programmerere. Jeg venter fortsatt i spenning...

mvh

Dag H. Ystgaard