Universitetsstriden – en varslet katastrofe

 

Leserinnlegg i Trønder-Avisa 29/4 2019


Reaksjonene er kraftige i Nord-Trøndelag etter at rektor Hanne Solheim Hansen ved Nord universitetet har foreslått å legge ned flere studiesteder for å spare penger. Pengene skal i stedet brukes på mer forskning og bedre kvalitet i undervisninga, heter det. Reaksjonene er om mulig enda kraftigere i Nordland. Ordet katastrofe er allerede tatt i bruk.

Jeg kan ikke forstå annet enn at dette i tilfelle må være en lenge varslet katastrofe. Folk som har bedre innsikt i dette enn meg, har advart mot nettopp denne situasjonen; at dersom man skal oppgradere fra Høgskole til Universitet så vil det koste penger, hvis ikke må det gå ut over strukturen, m.a.o. antall studiesteder/avdelinger (eller campus, som det nå heter om man skal være tilstrekkelig internasjonalt orientert).

Protestene strekker seg tilsynelatende over hele det politiske spekteret, noe som er ganske interessant. For sjøl om det framstår som temmelig uklart hvem som har drevet fram ideen om de nye desentraliserte (?) universitetene, så er det klart at det ligger politiske beslutninger bak. For Nord universitet sin del skjedde det ved Kongelig resolusjon i 2015, altså ei regjeringsbeslutning (i dette tilfellet Regjeringa Solberg).

I lys av dette er det klart at rektor ved det nye Nord universitet bare leverer på sitt samfunnsoppdrag når hun insisterer på å utdanne forskere og kandidater av høy kvalitet, slik også det nasjonale organet for kvalitet i utdanningen (NOKUT) krever. Det er klart at dette kravet vil måtte være høyere enn om det fortsatt hadde vært snakk om en høgskole.

Spørsmålet blir derfor; trenger vi et universitet i Nord-Trøndelag. Etter min mening, nei. Det vi trenger er utdanningsinstitusjoner som er i stand til å levere utdanning etter de kravene det offentlige og næringslivet i regionen har behov for, det vil si fagfolk med god yrkesutdanning, omtrent slik høgskolene leverte før «katastrofen» inntraff.

I et lite land som Norge med fem millioner innbyggere kan vi ikke legge lista så høgt at vi skal ha universitet «rundt hver sving». Vi burde klart oss meget godt med de fem-seks universitetene vi har hatt inntil nylig, med NTNU som det nærmeste for vårt vedkommende. Det ligger til alt overmål i det som nå må kalles vårt eget fylke.

Situasjonen ved våre universiteter er dessuten slik at lista legges så høgt at vi må ta inn forskere og studenter fra utlandet for å fylle kompetansekravene. I øyeblikket er hver fjerde forsker ved norske universitet utenlandske statsborgere. Ved NTNU er det så mange som hver tredje. En av tre doktorgradsstipendiater er også utenlandske. Samtidig vet vi at en større og større del av undervisninga ved universitetene foregår på engelsk. Til og med på Campus (?) Steinkjer foregår nå undervisninga ved helt vanlige fagutdanninger helt og holdent på engelsk.

Hvorfor det må være slik fatter ikke jeg, men det er rimelig å anta at det har en sammenheng med at mange elever og lærere ikke behersker norsk, og at mye av pensumlitteraturen heller ikke foreligger på norsk. At dette i sin tur er med å disfavorisere norske elever, hvis fremste fortrinn egentlig skulle være nettopp språket, trenger en ikke spekulere på. Spørsmålet det hele koker ned til blir da; skal vi utdanne flere forskere, doktorer og professorer, delvis fra utlandet, eller trenger vi flere sjukepleiere, lærere og fagarbeidere. Er det den første kategorien vi trenger flere av er svaret; kjør på med større bevilgninger. Er det den andre, må svaret bli; rykk fram til start og gå tilbake til den gamle høgskolestrukturen.