SV, SV, hvorfor har du forlatt meg?

Innlegg forsøkt tatt inn i Trønderdebatt og Ytringen før valget - uten hell. Innlegget er også oversendt SV sentralt. Noen reaksjon er ikke mottatt.

I 50 år var jeg en lykkelig mann hver gang det nærmet seg valg. Mitt parti var SF - som etter hvert ble til SV. Noe alternativ var ikke aktuelt. Med SV følte jeg meg trygg på en politikk full av likeverd, frihet og omsorg. Nå er det valg igjen, men for første gang livet vet jeg ikke hva jeg skal stemme.

Nå kan det jo skje at man endrer sin holdning til politikk og politiske partier. I dette tilfellet er det min påstand at det er partiet som har forlatt meg, noe overskriften - en lett omskriving av en atskillig mer dramatisk episode fra bibelhistorien - er ment å understreke. Sjøl anser jeg meg for å være en mer ihuga sosialist enn noen gang.

Det har skjedd gradvis. Stikkord her er en barnefiendtlig bioteknologilov og partnerskapslov, samt en økende fremmedkulturell innvandring, godt promotert av SV. Det som har fått begeret til å flyte over for meg er trolig en konsekvens av det siste; nemlig valget av en hijab-bærende kvinne som nestleder i partiet, en som til og med har fått sete i Stortinget.

I Iran kjemper kvinnene med livet som innsats for å fri seg fra dette hodeplagget, som symboliserer underkastelse, ufrihet og tvang. I Norge skal vi være så åpen og fordomsfri at vi ser mellom fingrene med plagget og alt det står for, ja til og med heier det fram, som SV gjør i dette tilfellet.

Og ja, jeg skjønner at det i år dreier seg om et lokalvalg, der lokale saker skal være førende. Men det er med det som med mye annet i livet; noen ting er viktigere enn andre. For meg går grensa ved det jeg oppfatter som et knefall for krefter som vil ta fra oss vår tilkjempede frihet.

Dersom det er slik at SV velger ledere som åpenbart lar religion – i dette tilfellet radikal islam - styre politikken, må jeg bare konstatere at jeg er blitt grundig lurt og kan ikke lenger gi min stemme til partiet. Hva jeg skal stemme da, aner jeg ikke, men jeg må medgi; det blir ikke noe lykkelig valg for min del i år.

Godt valg!

Dag Hallvard Ystgaard
Tidligere SV-velger

Fri oss fra religiøse hodeplagg!

Innlegg forsøkt tatt inn i NRK, uten å lykkes.

Nei, nei, nei NRK! Det må være måte på etterplappring, og det til og med i et debattprogram som Dagsnytt 18. 

I sendinga tirsdag 11.4. ble vi presentert for en ung mann med turban. Mannen kunne fortelle at han får mye oppmerksomhet på grunn av sitt hodeplagg, men at ikke alle kommentarene er positive. Han trakk den konklusjonen at vi i Norge vet for lite om både turban og sikhisme og at vi burde lære mer om det på skolen.

Mon det. Jeg ville heller foreslått at sikher og andre som ønsker å utstyre seg med religiøse hodeplagg først setter seg inn i hvordan man gjør det i Norge. Etter min forstand er en av de viktigste norske verdiene, for ikke å si den aller viktigste, at man - i alle fall fram til det siste - har kunnet bevege seg fritt i det norske samfunnet uten å risikere å bli møtt av religiøse eller politiske påvirkere, så å si på åpen gate. Dette er også den eneste måten vi som samfunn kan sikre oss at ingen må bære religiøse hodeplagg mot sin vilje. Det er selve grunnplanken i det frie og likestilte Norge.

I den omtalte sendinga fra Dagsnytt 18 ble det ikke gjort et eneste forsøk på å problematisere bruk av religiøse hodeplagg. I stedet ble det uttrykt full forståelse for mannens problemer og ønsker. Heller ikke «motdebattant» og ekspert, som Dagsnytt 18 hadde invitert - til og med en professor - hadde et kritisk spørsmål å rette til mannen med turban.

For det kan da ikke være tvil om at formålet med å bære religiøse hodeplagg er nettopp å vise at man tror på en gud, som bokstavelig talt er overordnet alt annet, i tillegg til et ønske om å forsøke å påvirke andre i samme retning. Å bortforklare dette med å kalle det kultur er bare meningsløst. Da kunne en sikh eller en kristen, eller en ateist for den saks skyld, likeså vel gått med hijab. Men det skjer jo bare ikke.

Så kunne en innvende at det er jo religionsfrihet og ytringsfrihet i Norge? Ja, så absolutt. Man kan tro og tenke hva man vil, men det må ikke lede til den misforståelsen at det er fritt fram å ytre seg over alt og hele tida, slik man gjør med en turban eller en hijab på hodet. Religionsfrihet og ytringsfrihet innebærer ikke minst også frihet til å slippe å bli pådytta andres meninger i tide og utide. Jeg er redd denne friheten er i ferd med å gå tapt i Norge.

Er ytringsfrihet ekstremt?

 Leserinnlegg i Dag og tid 17/2 2023

I sin leder i Dag og Tid 27. januar stiller redaktøren det betimelige spørsmålet hvorfor Tyrkia er med i Nato. Og videre; hvordan Sverige, som et demokratisk velfungerende land, kan nektes medlemskap i en organisasjon som har som formål å verne om demokratiet, av et autoritært regime i den samme organisasjonen?

Så langt alt vel. Men hvordan rimer dette med det vi presenteres for i starten av lederen? Her omtales en viss brenning av en koran i Stockholm som idiotisk, og mannen bak brenninga for ekstremist. Bakteppet er her at Tyrkia bruker koranbrenningen som påskudd for å nekte Sverige medlemskap i Nato.

Jeg har ingen inngående kjennskap til eller kunnskap om Rasmus Paludan, som jeg går ut fra redaktøren har i tankene, annet enn at han brenner koraner, både titt og ofte. Hvordan redaktøren, som i den samme lederen slår fast at «ein av dei viktigaste føresetnadene for demokratiet er ytringsfridom – som sjølsagt også må gjelda ytringar vi ikkje likar», kan mene at dette kvalifiserer til en omtale som idioti og ekstrem, forstår jeg rett og slett ikke.

Som redaktøren sjøl sier; du kan like en ytring eller mislike den. Men ved å ta så til de grader avstand fra Paludans ytring, som koranbrenningen er, har han i realiteten også tatt avstand fra selve ytringsfriheten. Så lenge Paludan, eller for den slags skyld SIAN i Norge, ikke får brenne sine koraner i fred, vil det være behov for alle oss andre, og spesielt redaktører, å fortsette å kjempe for ytringsfriheten. Det kan vi aldri gi oss på!

 Dag Hallvard Ystgaard
Journalist, hev vore

Du kan lese innlegget her

Myndighetene må ta kontroll over kraftmarkedet

Leserinnlegg i avisa Ytringen 11/8 22

EU la i slutten av mai fram en plan for å bedre energiforsyningen i EU. Olje- og energidepartementet har på bakgrunn av dette sendt et forslag om endring av norsk energilovgivning ut på høring med frist 22. august. Dette er min høringsuttalelse sendt til Olje- og energidepartementet den 29/7:

Så vidt jeg forstår er EUs plan (Repower EU) en plan for blant annet å hastebehandle konsesjoner for nye vindkraftverk både til lands og til havs. Denne vil da også kunne gjøres gjeldende for Norge gjennom EØS-avtalen (fornybardirektivet). Forslagene innebærer etter min mening en dramatisk utvidelse av sentrale myndigheters adgang til å tildele konsesjoner sett i forhold til tidligere regime. Blant annet ved at konsesjoner skal kunne gis uten spesifikke krav til konsekvensutredninger. Dette vil etter mitt syn være totalt uakseptabelt.

Generelt er min holdning at vi for øyeblikket har nok fornybar energi i Norge. Dernest at vindkraftverk, både til lands og til vanns, er en dårlig løsning, først og fremst på grunn av de store inngrepene i naturen, at de er svært kostbare og ressurskrevende å bygge og at de er til hinder for tradisjonell næringsvirksomhet som reindrift og fiske. De eneste områdene der jeg eventuelt kan akseptere vindkraft er i og omkring store byer eller industrianlegg, der infrastruktur og andre forhold ligger til rette og der naturmiljøet på forhånd er ødelagt.

Dernest er det klart for meg at Norge aldri kan bli noe «batteri» for EU i form av tilførsel av såkalt grønn energi, slik myndighetene later til å tro. Denne tilførselen vil uansett aldri kunne bli noe annet enn et svært lite tilskudd til energiforsyningen i EU. I perioder der vi har overskudd av kraft i Norge vil det sjølsagt være aktuelt, men da uten at dette i vesentlig grad går ut over prisene og strømforsyningen i det norske markedet, slik tilfellet er nå. Vi kan ikke bygge ned norsk natur for å gi EU «en grønn maske».

Når det er sagt har jeg ingen problemer med å godta å måtte betale mer for strømmen enn det vi gjør her i Midt-Norge for tida, spesielt ikke når overskuddet går til det offentlige. Så lenge vi ikke har ubegrensa tilgang til rein kraft – verken i Norge eller andre deler av verden – må vi lære oss å husholdere med krafta, og det klarer vi nok ikke uten at prisen går vesentlig opp.

Derimot er jeg svært kritisk til de store prisforskjellene vi har her i landet og den katastrofalt dårlige måten myndighetene har handtert dette problemet på. Vi kan ikke overlate til markedet å styre kritisk infrastruktur som kraftproduksjon og strømforsyning. Strømstøtte er bare et bevis på at myndighetene totalt har mistet – eller frasagt seg - kontrollen over strømmarkedet.

Jeg vil til slutt påpeke at en høringsfrist satt til 22. august er uakseptabel kort. Like uakseptabelt er det at underlagsdokumentasjonen ikke foreligger på norsk. Jeg vil derfor mene at et rimelig krav må være at all underlagsdokumentasjon oversettes til norsk, samt at høringsfristen settes til minimum 8 uker etter at underlagsdokumentasjonen foreligger på norsk, i tråd med krav fra organisasjonen Motvind Norge.

Se innlegget her

Det står om ytringsfriheten

Leserinnlegg sendt til ukeavisa "Dag og tid". Ikke tatt inn.

Etter det tragiske dødsfallet til den svenske kunstneren, kunstkritikeren og ytringsfrihetsforkjemperen Lars Vilks, ser jeg at mange norske medier omtaler han som «kontroversiell» og «omstridt», og da med henvisning til de såkalte Muhammed-karikaturene. Da må jeg spørre; når ble ytringsfrihet kontroversielt i Norge?

Her er mediene på en farlig veg. Sjøl om det både i Norge og Sverige er krefter som åpenbart misliker at noen benytter seg av sin og vår alles ytringsfrihet, blant annet til kritikk av religion, er det et tankekors at journalister tar i bruk ord som åpenbart er egna til å tåkelegge hva det egentlig står om. At noen misliker Vilks kunst betyr vel ikke at han dermed også er kontroversiell? I Norge eller i Sverige?

Lars Vilks betalte en høy pris for å benytte seg av sin ytringsfrihet. I 15 år levde han med «en pris» på sitt hode, nærmere bestemt 100.000 dollar. Og mange var villig til å innkassere prisen. Til tross for massiv politibeskyttelse gikk det likevel galt. I disse dager svulmer våre hjerter over når «vi» gir fredsprisen til to journalister, nettopp for deres kamp for ytringsfrihet. I Russland og Filippinene, ja, men hva med Norge? Kan vi slå oss på brystet og ta ytringsfriheten for gitt?

I det nylig framlagte statsbudsjettet ligger det an til at ett av de få dedikerte mediene i Norge for menneskeretter og religionskritikk, Human Rights Service, skal bringes til taushet ved å bli strøket fra budsjettet. Fordi noen ikke liker, eller kan bli støtt av, det de skriver? På Ås har den amerikanske rektoren ved NMBU (tidligere Landbrukshøgskolen) foreslått å gi forsker Cesilie Hellestveit ved Folkerettsinstituttet munnkurv for hennes høyst betimelige påpekninger om det store innslaget av utenlandske forskere og studenter ved norske universitet og høgskoler. Fra Porsgrunn hører vi om en ordfører, til og med fra Ap, som synes det er en god ide at de som ønsker å benytte ytringsfriheten i hans by, må betale for at politiet skal beskytte de mot å bli møtt med vold. I Stavanger blir Klimarealistene møtt med fordømming og forsøk på utfrysing fra universitetsledelse og akademia fordi de tillater seg å komme med motforestillinger mot rådende oppfatninger omkring årsaken til klimaendringene. Og i Trondheim har ledelsen ved universitetet (NTNU) avsatt, eller i alle fall ønsket å avsette, en av sine ansatte fordi han har kommet med "avvikende" synspunkt om bakgrunnen for det tragiske drapet på to afghanske ungdommer i byen for et par år sia.        

Ytringsfrihet er noe vi må kjempe for hele tida, hvis ikke blir den tatt fra oss, bit for bit. Noen få våger å ta kampen, også i Norge. De fleste gjør som meg, og holder kjeft, eller de bruker ord som kontroversiell om de som står opp for ytringsfriheten. Det er ikke noe som heter «ytringsfrihet light» eller «ytringsfrihet med forbehold». Enten har du det eller så har du det ikke. Nå gjelder det å holde tunga beint og penna kvass om ytringsfriheten ikke skal gå tapt.

Medietilsynet - en fornærmelse mot oss gamle

Innlegg i Namdalsavisa 6/10 21

Direktøren i Medietilsynet er ute i avisene, blant annet NA, for å informere om årets internasjonale dag for eldre, som visstnok var den 1. oktober. Her stiller hun det retoriske spørsmålet om vi synes det er vanskelig å finne ut om en nyhet på internett er falsk og om vi synes det er skremmende at nettsider samler inn informasjon om hva vi gjør på nett? Sjølsagt gjør vi det! Direktørens svar på utfordringen er å sette gamlingene på skolebenken.

Direktøren har nemlig gjort sine undersøkelser og har funnet ut at bare en av ti over 80 år «synes det er enkelt å håndtere desinformasjon og falske nyheter». På bakgrunn av sin «forskning» trekker hun den konklusjonen at «dette kan resultere i at eldre enten deler usanne saker og på den måten bidrar til spredning av uriktig informasjon, eller ikke tør å delta i den digitale debatten». Som løsning på dette tilsynelatende problemet lanserer hun det hun kaller Medietilsynets seniorskole, for «å gjøre deg som er usikker når du bruker internett og Facebook eller andre sosiale medier, tryggere».

Jo, takk for det, men her tror jeg direktøren forordner feil medisin til feil pasient. Jeg vil ha meg frabedt at det - nok en gang - er vi gamlingene som er problemet. For meg framstår det som et sunnhetstegn at bare en av ti gamlinger (i direktørens statistikk definert som de over 80), synes det er enkelt å håndtere desinformasjon og falske nyheter. At Facebook og andre sosiale medier driver overvåking i stor stil og flommer over av falske nyheter er det liten tvil om. Men å stemple oss gamlinger som sløve og kunnskapsløse i vår omgang med sosiale medier, betrakter jeg som en fornærmelse. Min påstand er at det finnes andre populasjoner i befolkningen som er atskillig mer ukritisk og bryr seg mindre om både overvåking og falske nyheter enn de eldre.

Jeg foreslår at direktøren slår opp på tilsynets egen nettside, der det som første punkt står at «Medietilsynet skal legge til rette for et mangfold av redaktørstyrte journalistiske medier over hele landet, og synliggjøre hvor viktig disse mediene er for ytringsfriheten og et levende demokrati». Det er altså ikke Medietilsynets oppgave å legge til rette for Facebook og andre overvåkingsorgan – også kalt sosiale medier. Hva om tilsynet i stedet slo et slag for de redaktørstyrte mediene?

Som et alternativ foreslår jeg at Medietilsynet arbeider aktivt for å etablere et sosialt medium - kall det gjerne Fjesbok – først og fremst til bruk for norske brukere og gjerne i samarbeid med redaktørstyrte medier, slik som NA, men fritt for annonser og der bruken av algoritmer og metadata er kontrollerbar og redusert til et minimum.

Er det for mye å håpe på i min levetid?

Dag Hallvard Ystgaard

Gamling, 74 år

Du kan se innlegget her

Halal på Steinkjer

Leserinnlegg til Trønder-Avisa. Innlegget ble ikke brukt. Sensurert?

I Trønder-Avisa sist lørdag kunne vi lese om inderøyningen Mohammed som skal åpne butikk i Steinkjer for salg av halalkjøtt, slik at «folk både får i seg riktig halalkjøtt og at innvandrerkvinner får seg inn på et vanskelig jobbmarked», som det står. Tanken er ifølge grynderen at 80 prosent av de ansatte skal være innvandrerkvinner og at «Makka halal-kjøtt» skal bli en bedrift for inkludering.

Det er framstilt som en gladsak. For meg blir dette bare uendelig trist, og nok et bevis på at vi i Norge ikke evner å sette pris på, eller å forsvare, en kultur som vi i fellesskap har utviklet og utbedret gjennom 10.000 år for at vi skal få et mest mulig trygt og godt samfunn å leve i.

Den jobben er vi fortsatt i gang med. Hver dag. Men jeg føler ikke at vi tar jobben seriøst når vi tillater at det en eller annen fritenker - kall han gjerne profet – i et land langt unna Norge, for flere hundre år sia, sa om at vi må framsi besvergelser - kall det gjerne bønner - før vi tar livet av et dyr, skal gjelde også i Norge og i Trøndelag. Det vil jeg kalle et gedigent kulturelt tilbakeskritt både for nordmenn, trøndere og inderøyninger.

At 80 prosent av de ansatte skal være forbeholdt innvandrerkvinner og kanskje også med et eget tankesett, regner jeg med må bli en sak for arbeidstilsyn og LO. At det vil føre til inkludering kan ingen få innbilt meg.

 

Dag Hallvard Ystgaard

ex. innherredsbygg