Trafikksikkerhet - et spørsmål om politisk vilje (Innlegg i NA før valget i 2009)

Vi vet det alle sammen. Det skjer om igjen og om igjen. Av og til kommer det nært - noen ganger veldig nært. Som i Grong i Nord-Trøndelag nylig. For de aller nærmeste er det en tragedie som de må bære med seg resten av livet. Vi andre blir berørt, men priser oss lykkelig over at ikke noen av våre kjente og kjære var innblandet. Ikke denne gangen heller.

Innerst inne vet du at neste gang kan det være annerledes - og du får vondt i magen, eller i brystet. Men du tenker; trafikkulykker rammer tilfeldig. En råkjører, en løpsk tilhenger eller en møtende bil i feil kjørefelt kan du ikke gardere deg mot. Eller kan du det?

Nei, ikke du alene, men samfunnet. Det vil si; vår felles vilje, som vi har satt politikerne til å sette ut i livet for oss. Det er i alle fall det de i disse tider vil ha oss til å tro. Derfor; hvorfor er det ingen som tar til orde for å gjøre noe med det som i beste fall må sies å være en stygg ripe i vårt bilde av velferdssamfunnet?

Svaret er enkelt: Det mangler politisk vilje. Sagt på en litt mer brutal måte; Politikerne (og vi?) er villig til å se mellom fingrene med at 250 blir drept, 1000 hardt skadd og flere tusen lettere skadd i trafikken hvert år. For løsningene er der, i første rekke i form av redusert fart, sikrere veger, strengere krav til kjøretøy og kraftige reaksjoner mot overtredelser. Ikke alt kan skje like raskt og mye koster penger, men mye er gratis og kan gjennomføres ”over natta”.

Men jeg ser for meg reaksjonene. For eksempel dersom noen skulle foreslå å sette ned fartsgrensa til 60 km i timen på alle veger uten gang og sykkelsti, eller på veger uten midtrabatt, i påvente av at disse tiltakene kanskje en gang blir gjennomført; Det ville stige et ramaskrik fra landsende til landsende - i alle fall tilsynelatende, det vil si i mediene. Klart politikerne skygger unna.

Til politikernes forsvar kan sies at de mangler ryggdekning fra oss velgere til å gjøre noe som virkelig monner. Men ryggdekning kan de ikke få før noen tar problemet på alvor og ”lager en plan”. Først da vil vi kunne se om det virkelig er vilje til å gjøre noe som monner for å få bukt med de daglige tragediene på våre veger. I mellomtida må vi krysse fingrene, svelge angsten og håpe på det beste når vi eller noen av våre kjære skal ut på landevegen. De fleste av oss har ikke noe valg - sjøl ikke i et valgår.